mandag 24. februar 2014

Topp stemning // Oppdatert

Klokken er 20:57. Begge barna holder det fortsatt gående. Jeg har vondt i hodet og kjenner at den forrige natten ikke kunne by på mye søvn. Jeg er sliten. Det er på kvelder som dette jeg må grave langt ned i kjelleren og finne fram den siste tålmodigheten min. Den som sørger for at jeg holder smilet på plass og ikke tilter helt.


Jeg titter på klokken. 21:00. Kjæresten er hjemme om en halvtime. Jeg håper de sover innen den tid. Det er stille på begge soverommene nå. Akkurat nå. Teo kommer løpende ut. Han vil bli kilt på ryggen, men klokken 21 en mandag kveld, når man ikke har hørt på mammaen sin, blir det ikke kiling på ryggen. Han vil at Nicklas skal komme hjem. Typisk barn, når den ene sier nei, er det kun den andre parten som duger. Han spiller på samvittigheten min. "Mamma, jeg vil ha kosetid, men du vil ikke ha kosetid med meg!". Shit som jeg har lyst til det - men samtidig hadde han valget i stad, og konsekvensen av oppførselen hans ble null kiling og sang. Han tok et valg. Det er ikke så lett å være mamma når man må stå på sitt, si nei og være streng. Samtidig er det nødvendig.


Nå gråter Mia også. Teo henter seg vann. Jeg prøver å beholde roen. Det er vanskelig. 21:05. Nicklas er hjemme om 25 minutter... Hvor var den tålmodigheten igjen?! Jeg trenger hvile. Jeg trenger søvn. Jeg trenger stillhet. Seriøst, stillhet er så undervurdert når man ikke har barn! Jeg må trøste lille frøkna mi. Samtidig prøve å få femåringen min til å innse at det er natta. NÅ. Sovner ikke han, sovner ikke hun.


Hvordan takler du sånne kvelder, da alt står litt på hodet og man absolutt ikke føler at man strekker til? Nå griner dem begge to, på hvert sitt rom. Femåringen prøver å overdøve snart-1åringen. Topp stemning!


Edit to add:


Klokken er 21:27. Kjæresten kom inn døren for 2 minutter siden. Nøyaktig 1 minutt etter at barna hadde sovnet. Han ble møtt av en tilsynelatende mentalt stabil Monica, som nå er klar for å synke ned i sofaen og se på skikkelig søppel-TV alá Paradise Hotel. Hvis dere lurer; det ble mammakos, kiling og en hånd å holde i (hadet bra alle prinsipper). 3 minutter med kiling på eldstemann, etterfulgt av en hånd å holde i for lillesnuppa de neste 10 minuttene. Det var det som skulle til i kveld. Det var også det jeg prøvde på for godt over en time siden, før kaoset tok overhånd. Heldigvis har det ikke vært mye gråt (til og med jeg har klart å holde tårene tilbake). I stedet har jeg forbrent kalorier ved å spurte mellom soverommene deres. Godt med litt kveldstrim og hodebry!

3 kommentarer:

Canne sa...

huff, virkelig en tålmodighetsprøve..!
4 åringen holder det fortsatt gående her i hus. Fredelig, men fortsatt våken... her har det sklidd helt ut siste uken.
På tide å snu det tilbake.

Håper alle sover bra i natt da :-)

Lene sa...

Kjenner meg godt igjen ja! Med en treåring, en ettåring og en mann som jobber mye borte blir det noen slike kvelder. Og morninger. Jeg blir noen ganger litt monstermamma og får verdens dårligste samvittighet. De er jo verdens vakreste barn. Så stort sett bysser jeg minstemann i søvn ( enda hun har "sovnet selv" en stund nå), mens eldste mann får legge seg i vår seng.. De er jo så små. Og den tiden her skal visstnok gå så fort og være den beste tiden. Så jeg gir etter og gir etter og tenker at ingen blir dårlige mennesker av masse kjærlighet

monicajensen sa...

Det høres ut som vi tenker veldig likt :) Det er bedre med en koselig avslutning på dagen, så det blir det heldigvis som oftest her hjemme! Samtidig så er Teo litt eldre enn din eldste, så han må lære at ting har konsekvenser. Oppfører man seg ikke, får man det ikke alltid som man vil heller. Det forstår han, så som regel tar han seg sammen når jeg minner han på det ;) Minstemor får selvsagt all kos og dulling hun trenger. Hun er alt for liten for oppdragelse enda :)