tirsdag 29. april 2014

For 1 år siden

Gjeeesp! Lang natt, lite søvn. Mia er skikkelig forskjøla, og jeg krysser fingrene for at det gir seg før helgen. Nå har vi vært ute og trillet tur i godt over en time. Bra for hodet mitt som ikke henger helt med etter en natt med lite søvn, og deilig for lillesnupp å slappe av i vogna. Nå sover hun, så da kan jeg begi meg ut på innlegget som tar meg 1 år tilbake i tid...


For nøyaktig 1 år siden hadde jeg en liten frøken i hus på bare litt over 3 uker. Hun hadde da tilbrakt 1/3 av livet sitt på sykehuset, etter at jeg ble rammet av en ekstrem brystbetennelse og måtte tilbringe 8 døgn på Fredrikstad sykehus. Det er så rart å tenke tilbake på den uka, som på mange måter må ha vært den tøffeste uken i mitt liv, både fysisk og psykisk. Flere av dere kan nok huske mine hjertesukk som dukket opp i ny og ned på bloggen!


Med Teo fikk jeg aldri ordentlig til ammingen. Jeg ble sår og begynte med ammeskjold. Det var begynnelsen på slutten, og da han var 2 måneder slang jeg puppa over skuldra og ga han kun flaske. Der og da var det det beste for oss to. Når jeg ventet Mia hadde jeg allikevel et stort ønske om å få til ammingen. Vi hadde noen såre dager, men etter en liten uke gikk det seg til, og jeg så at det var store muligheter for at vi kunne klare det. Jippi! Gleden var derimot kortvarig, for plutselig ble jeg slått ut med vondt bryst og feber. Jeg endte på legevakten, som skrev ut (feil) antibiotikakur til meg. Dagene gikk, og jeg ble litt bedre før jeg ble verre igjen. Da dro jeg til legekontoret mitt og fikk en ny (for svak) antibiotikakur. To dager senere hadde jeg et bryst på størrelse med jordkloden, det var lilla/svart og det gjorde så vondt at jeg hadde valgt 10 fødsler på rad framfor smertene jeg opplevde da. Det trengtes overtalelse fra både Nicklas og Mamma før jeg omsider sa ja til å dra til legevakten. Jeg var livredd for at de skulle pumpe meg, for all berøring var helt grusomt vondt. brystbetmonicajensenLegen tok en titt på brystet og så ble jeg sendt direkte til akuttmottaket på Fredrikstad sykehus. Jeg levde i den troen om at de ville bruke litt magi, for deretter å sende meg hjem samme kvelden. Det ble ikke akkurat sånn.. Da jeg ankom sykehuset fikk jeg kanyle i hånden og så fikk jeg en god dose med morfin intravenøst, for deretter å bli satt på en sterk antibiotikakur. Først da kom beskjeden om at jeg måtte bli over natten, - ja, kanskje også noen dager, og at Mia og Nicklas måtte reise hjem. Det var helt grusomt å bli igjen på sykehuset og vite det at lillejenta mi på knappe 2 uker ikke fikk lov å være hos meg. Nicklas tok derimot alenefartilværelsen på strak arm, og sørget for at jeg kunne slappe av så langt det lot seg gjøre på sykehuset.


496 hadde jeg i crp. Blodforgiftning. Morfin hver andre time døgnet rundt. Pumping. Drenering av bryst. Mistet huden på brystet. Allergisk reaksjon - ja, lista var lang. Lange, vonde, triste dager. Det var tøft, rett og slett. Etter to døgn forsto også sykehuset at det var uholdbart for meg å være borte fra min nyfødte. Samtidig klarte jeg ikke å ta vare på henne selv, så både Nicklas og Mia flyttet inn på rommet mitt, mens Teo var hjemme sammen med mormor. Amming hadde jeg enda ikke gitt opp, så jeg fullammet Mia fra det friske brystet. Etter mange tårer og smerter, løsnet betennelsen gradvis fra det andre brystet. Å legge hun til var et mareritt, så jeg vurderte å gi opp ammingen, men selvom flasker fungerte fint for Teo og meg, var ikke det den rette løsningen for Mia og meg. Jeg jobbet hardt i ukene etter sykehusoppholdet, og 1 måned senere ammet jeg for første gang uten smerter. Jeg klarte det, mot alle odds!


Aldri hadde jeg visst at en brystbetennelse kunne være så alvorlig. Hadde jeg visst hadde jeg tatt de første tegnene mer på alvor og gjort flere forhåndsregler. Jeg fikk også erfare hvor nyttig en brystpumpe er, spesielt når melken sprenger på som verst og den lille ikke har sjans til å svelge unna. Jeg unner ikke min verste fiende det samme. Hold deg varm, ha på deg vindtett jakke, ta kosttilskuddet lecithin og pass på at puppen blir tømt. Virkelig tømt. Det er mine råd. Har du hatt brystbetennelse? Kanskje har du noen gode råd du vil dele?


Nå er jeg glad for at jeg kan nyte her og nå. En lat dag med min lille snørrvalp, som er 1 år og 3 uker. Apropos snørrvalpen..Hun er våken og klar for litt action. Vi sees senere! :)

5 kommentarer:

Divamamma.no sa...

Oi!! Får skikkelig vondt inni meg av å lese hva du inn igjennom :-/ så fælt ! Men veldig glad det endte godt. Jeg har kun hatt tette melkeganger/ begynnelse på brystbetennelse.
Men langt på nær så ille som deg!

Sarah Nyland sa...

Det var da jeg begynte å lese bloggen din og husker jeg tenkte at du måtte være en superhelt som kom deg gjennom dette!

Monika sa...

Hei:) Har aldri kommentert på bloggen din før, men er fast leser ;)
Det er nesten skummelt så like historier vi har( og samme navn;) Jeg ble lagt inn på sykehuset 5.mai med blodforgiftning pga brystbetennelse, etter å ha svimt av hjemme 3 ganger om natten. Ambulanse og blålys og greier. Ble fort verre og det gikk over til nyresvikt og begynnende leversvikt, så jeg havnet på intensiven der jeg lå noen dager helt utslått. Ble operert under narkose for å få drenert brystet.Var på sykehuset i nesten ti dager før jeg fikk dra hjem. Hadde 4-5 uker med sårskift hver dag slik at hullet i brystet skulle gro.
Så, jeg har ingen gode råd annet enn å ikke vente på at brystbetennelsen skal gå over av seg selv :p Tror alle i min omgangskrets er ekstra forsiktig med puppene sine under ammeperioden iallefall..hehe

monicajensen sa...

oi oi oi, på deg rakk det jo å utvikle seg noe sinnsykt. Huff og huff. Tror mange ikke vet hvor farlig en brystbetennelse faktisk kan være. Godt å høre at det gikk bra med deg! Hvor stor var bebisen din da? Fikk du ha hun/han hos deg? Hvordan gikk ammingen etterpå? Ja, her ble det åtte døgn, og så var jeg inne for å drenere noen ganger etter at jeg kom hjem.. Et mas!

Monika sa...

Ja det er utrolig skummelt å tenke på sånn i ettertid..uff. Han var akkurat en måned den dagen faktisk. Han var ikke på sykehuset sammen med meg, for jeg var så dårlig at jeg hadde nok med å tenke på meg selv. Der og da var det ikke så tøft, sikkert fordi jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å ta situasjonen helt inn, men sånn i ettertid har jeg hatt en del tanker rundt det. Fikk heldigvis besøk nesten hver dag da.
Det ble slutt på ammingen dessverre, fordi melka stoppet helt opp når jeg ble så dårlig. Tror kroppen prioriterte andre funksjoner enn melkeproduksjon ;) Etter de bestemte seg for å operere brystet så bestemte jeg meg for at jeg skulle ikke prøve å gjenoppta ammingen heller, for jeg hadde nok meg å komme meg etterpå. Sårt de første månedene, men nå tenker jeg ikke mer på det.
Det blir mye styr ja gitt, når alt man vil er å ha en normal barseltid..
Iallefall kjempefint at du skriver om dette, fint å få fram historier som ikke er bare rosenrøde og!