mandag 23. juni 2014

Den tiden av året

Nå har vi kommet til den tiden av året igjen. Ferie. I morgen reiser Teo på fjorten dager ferie med Pappaen sin. Det er tungt for mammahjertet, det. Ikke fordi jeg er usikker på om han vil ha det fint, men fordi savnet blir så enormt. Spesielt stort blir det når jeg vet med sikkerhet at vi ikke ses på en hel halv måned. Tanken på og ikke kunne kysse han god natt, og vite at han sover trygt og godt i sengen sin, er litt ekstra hardt da. Jeg er jo en hønemor som er middels glad i å ha oversikt over hvordan disse to barna mine har det. Sørge for at dynen er pakket godt rundt dem, at de trøstes når/hvis de har mareritt, at mamma sin armkrok er i nærheten når de måtte trenge den..


SAMSUNG CSC


I fjor var første gang Teo var borte i fjorten dager. Det hadde gått bra, og han hadde storkost seg, men den første uken var det mye tårer. Han savnet oss her hjemme, og var redd han aldri skulle få komme hjem igjen. Det var ikke hyggelig for noen parter, så i år har Eirik (pappaen til Teo) og jeg pratet om at vi skal fokusere på det morsomme han skal få oppleve sammen med pappaen sin, i stedet for savnet. Samtidig er han en følsom, stor gutt, med klare meninger. Han vil at Mia skal være med på ferie sammen med pappaen hans. Kan ikke Mia være med alene, må Nicklas og jeg være med også. Det går jo ikke - men tiden kommer til å fly avgårde, han kommer til å storkose seg, og vi kan prate sammen på telefon. Når han kommer hjem er det vår tur til å reise på ferie sammen. Å sette fokuset på alt det positive er ikke alltid like lett når man helst vil holde han tett inntil seg og si "ikke draaa", men man har jo ikke noe valg. Det beste for han er at mamma er superpositiv og ivrig i forkant av ferien hans med Pappa. Han er jo sammen med pappaen sin. Mannen som elsker han like høyt som vi gjør, og som kun ønsker det beste for Teo. Vi satser på at det er lettere i år, nå som han er ett år eldre, har litt bedre tidsperspektiv og er flinkere til å uttrykke følelser verbalt.


SAMSUNG CSC


Jeg kjenner meg sånn igjen - og det er nok derfor jeg synes det er litt ekstra vanskelig. Selvom jeg hadde det fint på ferie med Pappa når jeg var liten, savnet jeg Mamma og resten av familien noe voldsomt. Småsøsknene mine. Det ble ofte tårer og tiden hadde en tendens til å snegle seg avsted. Spesielt på kveldstid fikk jeg kjenne litt ekstra på savnet. Den følelsen er vond når man er en liten jente altså. Derfor verker det litt i hjertet mitt av å tenke på at Teo kanskje vil føle på det samme. Aller helst håper jeg at han ikke skal ha tid til å savne oss, slik at ferien med Pappa blir topp fra ende til annen :)


SAMSUNG CSC


Det er nok flere som leser bloggen som er i samme situasjon. Hvordan takler dere mammaer å være en eller flere uker borte fra deres små? Takler barna det fint? Eller blir savnet stort? Gi meg gjerne tilbakemeldinger, for jeg synes det er like ille hvert eneste år, og jeg har allerede hatt en klump i magen i flere uker alt. I morgen er altså dagen her.. I kveld skal jeg susse litt ekstra masse på han før jeg legger meg, det er hvertfall sikkert og visst ♡

1 kommentar:

Erika sa...

Hei Monica, her er en trøstemelding fra meg. Mammaen min er fantastisk og jeg elsker henne over alt på jord. Forholdet vårt er unikt og vennene mine himler med øynene over meg og hun "morra mi". MEN mine ferier med pappa (3 hele herlige uker) har alltid vært fulle av glede og ikke savn. Pappaen min er heldigvis en skikkelig bra forelder og da gled liksom fokuset helt naturlig bort fra hverdagen hos mamma og småsøsken der. Så hvis du fortsetter å fokusere på det positive, er det slettes ikke sikkert dette er noe som er virkelig ille for de små. Tenk så heldig Teo er som har så mange voksne som er glad i han og vil være sammen med han mest mulig. Det er det ikke alle som har, og jeg tror det er en svært positiv ramme for små gutter og jenter med foreldre som ikke er kjærester lenger. Det virker som om du gjør en super jobb oppi det hele, stå på videre! Klem fra et skilsmissebarn uten særlige ferietraumer :)