mandag 23. juni 2014

Flashback

I dag reiste Teo avgårde på en to ukers ferie med Pappaen sin. Jeg forventet tårer (fra meg), men han var så glad og fornøyd når han dro avgårde at jeg kun gledet meg på han sine vegne. Det var deilig. Jeg har en følelse av at det blir lettere i år enn i fjor, for alle parter. Det hjelper at han har blitt ett år eldre og kan fortelle oss akkurat hva han har på hjertet. Nå skal han kose seg noen dager på hytta, og med på turen er en annen gutt på samme alder. Helt perfekt! :)


wpid-20140623-170222.jpg


Plutselig var det bare oss jentene hjemme, og denne gangen uten å måtte tenke på levering-eller henting i barnehagen, å holde tempoet til 5åringen eller diskutere om når det er innetid, ipad-tid, leggetid og spisetid. Jeg skal prøve å nyte at to er som ti, og én er som ingen i denne perioden, men spør meg gjerne igjen om noen dager. Jeg kan komme med en aldri så liten tåre-garanti. Standard meg. I fjor gråt jeg hver kveld hele den siste uka han var borte. Det er så tomt her uten han. Han lager jo trossalt en del liv her hjemme :)


wpid-20140623-170216.jpg


Siden Nicklas jobber overtid i dag, er det unormalt rolig hos oss nå. Det minner meg om tiden da Teo var 1 år og vi bodde alene. Den tiden føles så utrolig fjern, men i dag fikk jeg skikkelig flashback. Flaschback til en periode i livet som var rolig, fredfull, slitsom, ufattelig koselig, men samtidig ganske ensom. Hver dag spiste jeg middag med en liten pjokk som kastet makaroni rundt på kjøkkenet og gliste fra øre til øre. Han fylte hjertet mitt med så mye kjærlighet at det nesten eksploderte i brystkassen min. Samtidig savnet jeg ordentlige samtaler, som kunne inneholde fulle setninger framfor utydelige ord og fantestreker, og ikke minst selskap på kveldstid. Det ble mange alenekvelder. 22-28 av 30 kvelder i måneden satt jeg alene. Jeg lærte meg å trives i eget selskap i det minste ;)


20140623-170214.jpg


I dag var det likt som da.. Jeg satt og spiste middag med en liten frøken som kastet makaroni rundt på kjøkkenet, mens hun smilte fra øre til øre og bablet som bare Mia kan. Jeg satte pris på hvert eneste sekund. Så fredfult, så rolig, så ufattelig koselig - og så deilig å vite at det ikke er sånn daglig, men noe som skjer en sjelden gang i mellom, og nettopp derfor var hverdagen i dag litt ekstra spesiell. Det minnet meg så innmari om livet mitt for 4 år siden, og det er godt med en liten påminnelse i ny og ned. Jeg husker tilbake på den tiden med et stort smil om munnen, men samtidig er jeg overlykkelig over at vi nå er en familie på fire som støtter hverandre, heier på hverandre, jekker hverandre ned og girer hverandre opp. Livet er herlig :)


Nå kom nettopp kjæresten min inn døren. Snakk om overlapping. Jeg skal nemlig straks videre for et møte. En ny forhandler er klar for å sette planer for fremtiden og ikke minst få tilgang til "managerplanen". Alltid spennende å følge nye småbarnsmødre som tør å drømme stort! :) Vi sees!

Ingen kommentarer: