fredag 20. juni 2014

Fra liten til stor

TeoskoleguttJeg har hele veien vært veldig rolig og avbalansert med tanke på barnehageslutt og skolegang. Jeg har helt ærlig ofret det få tanker. Det kommer jo til å gå så bra(?!). Tankene begynte å surre litt når vi var på besøk på skolen. Ville han ha ro i rumpa til å sitte stille? Han er jo den yngste gutten i klassen, og er ikke mer enn 5,5 år når skoleåret begynner. Vil han bli sett og hørt slik han trenger? Vil han bli behandlet rettferdig? Vil han trives? Er han klar? At gutten er glad i å lære er ingen hemmelighet. Han elsker bokstaver, tall og å bruke hjernen. Samtidig er han glad i action og lek, og han er absolutt ikke en som blir borte i mengden. Han skriker og skråler, tuller og tøyser. Vil det være rom for det på skolen?


Jeg bestemte meg for å skyve tankene bort og ta det som det kommer. En dag av gangen. Vi har jo ikke akkurat noe annet valg, og trolig vil det gå over all forventning. Har det ikke en tendens til å gjøre det når man er spent i forkant? Teo grugleder seg. Jeg tror også han begynte å tenke på hva han har i vente når vi var på skolebesøk. Han måtte rekke opp hånden når han skulle prate, men fikk aldri svare.. Det var det han husket best fra dagen. Det var også det jeg la merke til. Han rakk opp hånden hver gang de stilte et spørsmål, og jeg visste at han satt på svaret. Ikke én gang fikk han svare, og til slutt ble han lei av og vente, så fokuset ble flyttet videre til alt mulig annet. Da husket jeg godt tilbake til da jeg selv gikk på skolen. Gutta som bråket mest og var "vanskelige" var jo også de elevene som ikke ble sett og hørt. Det var de gutta som aldri fikk ordet når de rakk opp hånden. Det var de gutta som ikke fikk en sjanse. Hvorfor bekymrer jeg meg for det? Godt spørsmål. Det er slike tanker jeg prøver å fortrenge. Dette kommer jo til å gå bra :) Teo er en glad, omsorgsfull, smart og lærevillig gutt!


Når vi var på avslutning i barnehagen i går, presset tårene på. De som har fulgt han i fire år, lært seg å kjenne han og godtar han som han er, blir ikke lenger en del av livet hans. Den ene ansatte, som virkelig tok Teo under vingen sin, ble rørt. Teo og jeg pratet om dette, for det er jo rart for Teo også - selvom han er klar for neste kapittel i livet, med en haug med sommerfugler i magen. Vedkommende har aldri lagt skjul på hvor glad hun er i Teo, og nettopp på grunn av hennes omsorg kunne jeg senke skuldrene og slappe av når Teo gikk over på stor avdeling en god stund før han selv følte seg klar for det. Det var derfor med en klump i halsen jeg leverte han i barnehagen i dag, siste dag før ferien, sammen med gaver og et lite kort til dem hver. En epoke er over, og vi blir forhåpentligvis klare for en ny en i løpet av sommeren. En ting er i hvertfall sikkert; han har så mange vanvittig spennende år foran seg, med gleder, sorger, sommerfugler og opplevelser! Dette blir bra :)

1 kommentar:

Fru Jacobsen (@frujscobsenno) sa...

Fikk en tåre i øyet selv :) Det går nok bra skal du se :)