tirsdag 29. juli 2014

Fra alene til samboer

En leser hadde noen spørsmål om hvordan det var å være alenemor, og hvordan overgangen fra alene til samboer gikk for både liten og stor. Jeg tenkte jeg derfor kunne lage et innlegg om det. Flere av dere har jo fulgt meg gjennom alt, men det har også kommet mange nye lesere. Kanskje er du i samme situasjon og kan finne trøst i andres opplevelse?


DSC_0736


Jeg ble alene med Teo når han var rett over året. Forholdet til pappaen hans fungerte ikke så bra, så til syvende og sist var det best at vi bare var venner. Gode venner er vi fortsatt den dag i dag, så det viste seg å være et klokt valg. Det vil allikevel ikke si at det var en lett periode eller avgjørelse. Vi visste begge at det var det rette, men til syvende og sist var det han som pakket sakene sine. Igjen sto jeg med en liten gutt, som betydde hele verden for meg. Jeg var livredd. Hva med Teo, kunne jeg gi han alt han trenger her i livet? Ville jeg takle den økonomiske biten? Hvordan ville det være å bo alene? Hvordan ville jeg fungere som alenemamma?


DSC_1005


Eirik og jeg ble enige om at han skulle være hos pappaen sin annenhver helg og hver torsdag. Det var en ordning som fungerte greit for alle parter - og gjør det enda. Vi har et godt samarbeid. De første helgene borte fra han var utrolig tøffe, men etterhvert lærte jeg meg å sette pris på dem. Det var da jeg fikk mulighet til å være sosial. Ellers satt jeg alene kveld etter kveld, og fant selskap og trøst i musikk. Jeg fikk fort erfare at det ikke var så vanskelig eller skummelt å være alenemamma som jeg først fryktet. Teo og jeg storkoste oss sammen. Vi fikk et utrolig tett bånd, og det var oss to - Batman og Robin - mot resten av verden. Det var godt å vite at jeg var hele hans verden og omvendt. Jeg fikk være med på alt, og måtte være 100% tilstede i enhver situasjon; utvikling, trass, sykdom, gråt, latter, kos, våkennetter, gullkorn, humor og hverdag. Det var ingen andre som kunne "ta over", og i perioder var det hardt, men som regel var det en god følelse som holdt meg oppe uansett hva. Jeg måtte delta på alt, og på grunn av det ble jeg en innmari leken mamma, som tok med sønnen min på den ene oppdagelsesferden etter den andre. Tøffe perioder dukket opp, men da hadde jeg min bestevenninne å støtte meg til - som var i samme situasjon som meg. Det eneste jeg skulle ønske jeg gjorde annerledes var å være mer konsekvent. Jeg følte jeg var så streng og konsekvent som jeg klarte å være i min situasjon, men mye ble også "feid under teppet", og det har nok gitt oss enkelte utfordringer i senere tid. Man orker ikke ta alle kamper når man er alene, og man trenger det ikke heller, for det er kun oss to og ingen andre å ta hensyn til.


DSC_0996


Nicklas ble en del av livet mitt når Teo nærmet seg 3 år. Jeg hadde bygd opp en svær mur som sørget for at jeg hadde alle på en viss avstand. Nicklas klarte sakte men sikkert å rive murstein for murstein ned. Min erfaring er at når det er barn inn i bildet kan det raskt bli seriøst, og man må ta "praten" litt tidligere enn man ellers ville gjort. Vi hadde ikke datet i mange uker før jeg fortalte han hva jeg trengte og forventet i et forhold - både ovenfor meg selv og Teo. Hvis han skulle bli en del av mitt liv, kom Teo med på kjøpet, og det var først og fremst han som var hovedpersonen. Nicklas var klar for dette, og det første møtet med Teo ble i håndballhallen. Teo ante enda ikke noe om Nicklas, men etter kampen skulle vi ned å spille litt, og jeg ba han løpe bort til en av spillerene for å høre om han kunne låne en ball. Av alle i hallen, løp han bort til Nicklas. Lite visste han da om at Nicklas kom til å bli en stor del av hans liv!


DSC_0941


Overgangen fra å være alene til å bli samboer gikk knirkefritt. Over all forventning. Fantastisk. Klyp meg i armen, tenk at det kan gå så bra. Nicklas og Teo fikk fort et veldig godt forhold. Kjemien var på topp fra første dag. Nicklas var bestekompisen hans, som kom på besøk for å møte han. Teo var midtpunktet. At Nicklas samtidig var Mamma sin kjæreste var bare hyggelig. Det tok ikke lange tiden før den lille gutten på 3 år maste om både småsøsken og bryllup :) Jeg husker godt første gang han smeltet hjertet til Nicklas totalt. Mamma skulle passe han, og de vinket hadetbra til oss gjennom vinduet. Han ropte ut; "Mamma, jeg elsker deg. Nicklas, jeg elsker deg også!" Nicklas snudde seg og så opp på han, og sa "jeg elsker deg også, Teo", med et stort smil om munn. Da får man som mamma og kjæreste litt lyst til å grine av glede skal jeg fortelle dere :)


SAMSUNG CSC


Familien har vokst, Teo har blitt eldre og fortsatt går det veldig bra. Heldigvis. Det er bare få dager siden Teo sist sa til Nicklas; "Jeg er heldig jeg, Nicklas, for jeg har to pappaer!" De fleste som møter oss tror at Nicklas er pappaen hans når de ser forholdet dem imellom. Det er ingen forskjellsbehandling mellom barna og jeg vet kjærligheten til Nicklas er like stor for dem begge. Det er godt for en Mamma, som en gang i tiden fryktet at jeg aldri ville møte en kar som tok imot Teo som sin egen. Det var viktig for meg. At Teo ikke skulle føle seg utenfor, tilsidesatt, urettferdig behandlet eller ikke elsket av den personen han var nødt til å dele livet med. Jeg er evig takknemlig for at jeg møtte Nicklas. Han er perfekt for oss, og han har gitt oss Mia. Vår lille hjerteknuser.


SAMSUNG CSC


Når man står midt oppi det kan alt se mørkt ut. Det vil gjøre vondt. Du vil være redd. Men på ett eller annet tidspunkt ordner det seg og du kommer styrket ut av det. Det har jeg gjort. Jeg har utviklet meg, lært vanvittig mye og blitt utrolig selvstendig i løpet av den tiden jeg bodde alene med Teo. Det er en tid jeg aldri ville vært foruten. Det er en tid som var utrolig viktig for meg og som jeg aldri kommer til å glemme. Fine Teo´n min, som har vært solstrålen på enhver regnfull dag. Jeg er glad for alt livet har gitt meg, og jeg er utrolig glad for at livet er slik det er nå. Jeg kunne jo ikke bedt om mer!

4 kommentarer:

Stine sa...

Flott skrevet Monica❤️
Kom noen tårer hos meg også!

Veronique sa...

Helt utrolig bra skrevet Monica, og veldig rørende historie :)

mammakine sa...

Snufs... Så fint innlegg <3

Kristina Hansen (kristinahansen.no) sa...

Så koselig å høre at alt gikk så bra, en real solskinnshistorie dette her:) Selv gikk jeg og bf fra hverandre under svangerskapet, og jeg har vært alene med henne hele tiden i fire år nå, føler ikke at det er rett tid å etablere noe nytt enda. :)