lørdag 27. september 2014

Med hodet først

Nå er vi hjemme etter en dag tilbrakt på Fredrikstad sykehus. Like over klokken 11 i dag fikk jeg en telefon fra skolen. Teo hadde falt ned fra klatrestativet. 2 meter fall på hodet ned i grusen. Jeg dro direkte ned til skolen, og der ventet en slapp og trist gutt, med halve ansiktet full av småkutt, skrubbsår og blåmerker. Jeg tok han med meg hjem, men etter en kort samtale dro vi videre til legen. Jeg spurte han om hva som hadde skjedd. "Jeg husker ingenting, for jeg sovnet litt!" Da var hjernerystelse et faktum. Formen hans ble dårligere og dårligere. Han kastet opp mange ganger og slet med å holde seg våken. Fastlegen sendte oss videre til Fredrikstad sykehus for observasjon. Vi fikk beskjed om å holde han våken, men det var ikke lett, for det var omtrent umulig å få kontakt med han.


wpid-20140926-213831.jpg


Da vi kom fram til sykehuset kviknet han litt mer til, og formen hans var heldigvis stigende i løpet av dagen. På ett tidspunkt trillet vi rullestol rundt i gangene, og han smilte fra øre til øre. Etter syv-åtte timer på sykehuset ble vi sendt hjem, med en sjekkliste med punkter vi skal forholde oss til. De åpenbare punktene; null TV, hvile masse, rolig aktivitet, ikke lese, ingen iPad, etc. Det vil nok bli en utfordrende helg, for lille Mr.Utålmodig vil garantert både leke, sykle og se på film så fort formen kommer seg litt. I skrivende stund ligger han på sofaen og sover. Slapp og sliten. I nærheten av mammaen sin. Om få dager er han nok 100% seg selv igjen :)


wpid-20140926-213827.jpg


Jeg har ikke rukket å bekymre meg. Jeg har ikke blitt noe stressa. Dette går jo bra. Dette gikk jo bra :) Men nå i kveld ble jeg litt skjelven. Det kunne jo gått skikkelig skikkelig dårlig. Det kunne faktisk endt alvorlig galt. Jeg vet man ikke skal tenke sånn, men å falle på ansiktet fra 2 meters høyde... At nakken ikke tok skade av det er i mine øyne et lite under. Takk og lov for at det "bare" endte med en kraftig hjernerystelse, som er under kontroll. Takk og lov for at gutten vår smilte fra øre til øre og hadde lyst til å gjøre mer enn hva han fikk lov til på sykehuset. Takk og lov for at vi kunne pakke bagen å reise hjem fra sykehuset, med barnet vårt, etter knappe 7-8 timer. Ulykker skjer så fort, og i dag var det Teo sin tur, men det gikk heldigvis bra. Flaks i uflaksen! Jeg kommer nok til å bruke et par uker på å slappe av når jeg vet han leker i klatrestativet. Jeg kjenner sønnen min, han er oppe i det klatrestativet igjen før jeg rekker å snu ryggen til. Og det er kanskje en bra ting..? Man kan jo ikke la seg skremme av alt heller, og hele tiden tenke "hva hvis....". Heldigvis går det jo som regel veldig veldig bra, men jeg skal innrømme at dette var en ekkel opplevelse!


wpid-20140926-213834.jpg


Nå skal vi slappe av på sofaen en times tid, før vi skal ta med oss 5åringen vår i senga og lade opp til morgendagen. En dag vi skal tilbringe hjemme under rolige forhold, i stedet for på skogstur etterfulgt av håndballkamp. Ha en fortsatt fin kveld. Gi barnet/barna en ekstra god suss før du selv legger deg i kveld 

2 kommentarer:

Linn sa...

Uff så skummelt :/ Glad det gikk så bra med han ♡ Stakkars... Kjennee meg igjen i de tankene dine i etterkant. Har hatt ett par skumle scares med ungene, bl.a en kraftig hjernerystelse, og når ring la seg kom alle tankene og bekymringene. Håper dere får en herlig helg alle sammen :)

monicajensen sa...

Ja, det er vel gjerne i ettertid tankene og "hva hvis"-bekymringene kommer. Heldigvis går det som regel veldig bra :)

Tusen takk <3 Ønsker deg og dine en kjempefin helg også :)