lørdag 6. september 2014

Pust, Monica!

I skrivende stund står jeg på en scene foran 700 tilskuere. Jeg er så langt utenfor comfortsonen min som det går an å være. Min store angst gjennom hele livet er å prate foran mennesker, men akkurat nå gjør jeg det, med mikrofon. Jeg deler min historie, og jeg er så ødelagt nervøs at jeg nesten driter i buksa!


Jeg har ikke villet skrive noe om dette før, for jeg ville at ferrest mulig mennesker skulle vite at jeg skulle opp på den scenen. Jo flere som hadde visst det i forkant, jo flere ville minnet meg på hvor nervevrak jeg er. Det har vært noen tøffe dager. Jeg har seriøst hatt pusteproblemer, små angstanfall der jeg har måttet roe ned pusten for og ikke hyperventilere, kvalmen har kommet kastende over meg og jeg har følt meg skikkelig skikkelig dårlig. Er det verdt det? Åh gud, det håper jeg virkelig!


SAMSUNG CSC


Jeg har alltid beundret de som tør. De som står på scenen, deler av seg selv og gjør det med et smil. De som har styrken og selvsikkerhet nok til å gjennomføre det. Jeg har aldri vært en av dem, men ett av målene mine for 2014 var å tørre nettopp det. Å stå på en scene foran et publikum og dele min historie. Når jeg da fikk forespørsel om jeg ville gjøre det i helgen, ble jeg dårlig i dét sekundet jeg leste mailen, men så kom jeg på dette målet mitt... Og bestemte meg til slutt for å hoppe ut i det med hodet først, på Success Days, foran flere hundre mennesker. Faen!


Jeg håper virkelig at det gjør meg tryggere. Trygg nok til å tørre ved en senere anledning, uten å ha et hjerte i brystkassa som hamrer så hardt at det dundrer i øra. Jeg håper.. Og i mellomtiden får dere tenke på meg, der jeg nå i skrivende stund står foran en haug med mennesker med spotlighten rettet mot meg!


Og der, mine damer og herrer, har dere grunnen til at jeg har vært "off". Jeg har ikke fungert, så jeg har sett på Sons of Anarchy, lekt med barna, kosa med kjæresten og gått turer. Da har jeg klart å puste. Jeg har klart å fortrenge at jeg er klin kokos gal, som skal kaste meg ut i noe jeg alltid har vært så redd for!

Ingen kommentarer: