torsdag 23. oktober 2014

Å forklare noe få forstår

wpid-20141022-235953.jpg


God morgen, fine dere. I dag skal jeg ha en etterlengtet kontordag i sofakroken. Barna leverte jeg tidlig (første gang Mia har vært i barnehagen tidsnok til å spise frokost der), sengene har blitt redd, klesvasken har blitt tatt og dagens morgenkaffe har gått ned på høykant. Kaffen som bidrar til at hodepinen holder seg sånn nogenlunde i sjakk. Jeg er i en sånn periode igjen. Der migrenen ligger på lur bak øynene mine konstant. Da er det ikke mye som skal til før den tar overhånd. Uten nok vann og en kopp morgenkaffe er migrenen et faktum i løpet av kort tid. Velkommen til min hverdag!


I går leste jeg et innlegg, der jeg kjente meg fryktelig igjen i det hun skrev. Vi har helt ulike årsaker som ligger bak smertene, men følelsene og tankene er det mye likhet i. Vi er nok mange i samme situasjon, og det er på en måte godt å vite at man ikke er alene om å kjenne på slike følelser.. Det er ikke få ganger jeg skulle ønske at mine smerter var mer synlige. Å leve med en skjult sykdom/smerter påvirker psyken i veldig stor grad. Man føler hele tiden at man blir voktet med argusøyne. Man føler hele tiden at man må forsvare seg. Man føler hele tiden at andre ser på deg som en lat unnasluntrer. Det er en grusom situasjon å befinne seg i, som ingen klarer å sette seg inn i, med mindre de har vært der selv. Jeg har ikke tall på hvor mange netter jeg har ligget våken, tenkt, grått, pustet og vært frustrert. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått i en folkemasse og følt meg som verdens minste person. Det var hverdagen min før. Jeg kunne ikke fatte og begripe hva slags jobb jeg kunne fungere i over lengre tid. Ikke sitte, ikke stå, ikke gå, ikke løfte.. Jeg var i en situasjon der jeg følte meg som ingenting. Totalt mislykket. Kroppen var et stort hinder for meg, men det kunne ingen andre se. Ingen kunne se smertene mine, og få forsto. Jeg husker jeg møtte på en gammel skolekompis. Vi var en venninnegjeng samlet ute i Ski, og praten gikk naturligvis i jobb, studier og annet som opptar hverdagen til de fleste. Denne gamle skolekompisen hoppet inn i samtalen, så på meg og sa: "Hva skal det bli ut av deg da, Monica?" Det stakk. Det brant. Hjertet mitt verket. Tårene presset på. Han skulle bare visst hvordan det fikk meg til å føle meg, der jeg sto i en vanvittig sårbar situasjon, følte meg som ingenting, med smerter som gradvis spiste opp livsgnisten min. Han skulle bare visst.


Nå er situasjonen annerledes. Selvfølelsen min er bedre. Jeg fant en jobb som fungerte for meg og min kropp. Drømmejobben faktisk. Fortsatt har jeg dårlige dager. Fortsatt har jeg dager der smertene tar over hele meg, men jeg har det bedre. Jeg trenger ikke lenger å føle at jeg må unnskylde meg. Jeg trenger ikke lenger å føle at jeg blir sett ned på. Jeg kan være meg selv, på dårlige og gode dager. Jeg kan ta hensyn til min egen kropp og helse, samtidig som jeg er i jobb. Vinn/vinn for en person i min situasjon! Fortsatt skulle jeg ønske flere forsto hvordan det er å leve med kroniske smerter, som til tider tar overhånd. Selv ikke Nicklas kan forstå, til tross for at han bor og lever med meg, og ser meg titt og ofte gråte av frustrasjon over smertene.. Det som er ulikt nå i forhold til for ett år siden er at jeg ikke lenger har et behov for å forklare meg, unnskylde meg og prøve å gjøre smertene synlige. Ingen skulle være nødt til å trenge det, men de fleste føler nok de må, dessverre. Siden jeg nå kan leve livet slik jeg ønsker og trenger, har jeg godtatt smertene i større grad. De er en del av hverdagen min, men jeg lar dem ikke spise meg opp. Hadde jeg vært der jeg var for ett år siden, hadde jeg vært i kjelleren nå. Det vet jeg. Forever Living har på mange måter reddet mitt liv. Det er ikke en løsning for alle, men det var løsningen for meg.


Fibromyalgi er ikke meg, det er kun en del av meg. Jeg smiler og ler hver dag, som jeg alltid har gjort, men nå gjør jeg det med god samvittighet - selvom nervene står i høyspenn og musklene verker på innsiden. Jeg har ingen jeg må overbevise. Jeg har ingen jeg må forsvare meg ovenfor. Jeg tillater meg selv å være meg, uansett dagsform. Det er en befrielse!


Jeg har lært mye om kropp, helse, muskler og kost det siste året. Jeg ser derfor positivt på fremtiden, og har troen på at selv jeg, etter 14 år med smerter, skal få flere gode dager enn vonde i årene som kommer :)


2 kommentarer:

Geir Haugen sa...

Heisann :)
Tror du snakker for mange som befinner seg i en situasjon hvor Skolemedisinen ikke har kunnskap nok til å hjelpe.
Kroniske betennelser er en tilstand som krever stort fokus på immunforsvar og betennelsesdempende produkter, noe helt sikkert Forever Living da har gitt kroppen.
Anbefaler også at du ser på noen meget spennende fytonæringer:
Sulforafan (Brokkolieffekten), Astaxanthin, Spirulina, Krillolje samt D-Vitamin.
Foreligger nå mye spennende dokumentasjon som gir en mye bedre hverdag.
I tillegg har jeg stor tro på at man spiser mat etter hvilken blodtype man har :)

Ta kontakt om du skulle ønske mer informasjon, har både studier, artikler og filmsnutter som ligger klare :)

Ha en fin helg :)

linda hagen sa...

Jeg er den som er frisk og har sjelden vondt noe sted. Jeg er heldig, det vet jeg. Jeg har etter at jeg ble voksen og fått barn og alt det der, sett at mange rundt meg slett ikke har det slik som meg. Venner av meg og familiemedlemer er rammet og må slite og leve med sykdom. Det setter virkelig ting i perspektiv. Og jeg er fullt klar over at jeg må aldri klage over kroppen min eller noe annet, for god helse skal man ikke ta for gitt. Jeg synes spesielt det er leit med det store kroppsfokuset. Noen klager over nesa si liksom, mens andre har virkelig utfordringer å sti med.
Det er så godt å høre at du har funnet en jobb du kan trives med! Og så fint at du er positiv! Det kan ikke alltid være lett heller. Lykke til videre, og takk for at du deler :)