fredag 24. oktober 2014

Good vs. Bad

God morgen :)


Først og fremst; tusen takk for så mange positive tilbakemeldinger etter gårsdagens innlegg. Responsen har vært mye større enn hva jeg er vant til, og innboksen min på facebook har vært full. Jeg setter uendelig stor pris på det. Dere skulle bare visst  Når man deler av seg selv, i liten eller stor grad, er tilbakemeldinger fra leserne alfa omega. Da vet man at man har nådd fram, og det er jo akkurat det jeg ønsker. Samtidig blir jeg fascinert.. Fascinert over tilbakemeldingene man får når man viser sin sårbare side, og belyser det som er tungt i livet, i forhold til tilbakemeldingene som uteblir når man forteller at man har det bra. Hvorfor er det sånn?


Da jeg bodde alene med Teo, og ofte kjente på ensomheten når mørket kom, da var jeg definitivt på mitt mest kreative. Jeg kunne dele det ene sårbare innlegget etter det andre, og kommentarene sto i kø. Det var akkurat som om folk likte å lese at livet var litt tøft. For når alt kom på stell, og jeg kunne dele hvor fantastisk bra jeg hadde det, da var kommentarfeltet dødt. No hard feelings, jeg tenker at man som person prioriterer å vise at man er der, at man ser, når den som deler ikke har det bra. Jeg skulle bare ønske at det gode i livet ble like godt mottatt. Skjønner dere hvor jeg vil hen? Vise trøst og omsorg når livet byr på motgang, men samtidig tørre å heie når livet smiler. Jeg ser at dette er noe som går igjen på alle blogger jeg leser i hvertfall, og jeg synes helt ærlig at det er fascinerende. Jeg gjør jo det samme selv :)


SAMSUNG CSC


Note to self: Bli flinkere til å vise venner, bekjente og ukjente at jeg er glad på deres vegne når de har det bra, og ikke bare komme med oppløftende ord når de deler baksidene. Av og til trenger man faktisk en liten high five når man har det bra også. Bare for å få en bekreftelse på at det er OK å innrømme at livet er godt å leve. Er dere ikke enig? Kan ikke det være med på å bygge oppunder positiv tenkning? For det er i hvertfall viktig for meg - å tenke positivt, så langt det lar seg gjøre, ellers hadde jeg aldri kommet meg gjennom dagene med hodet hevet. Da hadde jeg gravd meg ned i smertene mine og aldri reist meg opp igjen. Jeg håper dere skjønner hvor jeg vil hen.. For meg kan det være like vanskelig å fortelle at jeg har det bra, som å fortelle når jeg har det tøft. Hvorfor?, spør jeg meg selv.... Og jeg er usikker på svaret! Misforstå meg rett; mange av dere varmet hjertet mitt i går. Dere fikk meg til å smile, og dere gjorde dagen min såå mye bedre. Tusen takk


Nå skal jeg komme meg opp av sengen og prøve å få denne kroppen i gang. Her startet dagen tiiidlig, men jeg sitter fortsatt i senga med mine sure nyrer (=stive rygg). Resten av galehuset gikk nettopp på kjøkkenet for å spise frokost. Når man våkner med brennende smerter, er det ikke alltid like motiverende å hoppe ut av senga. Morragrettensymptomet kicker inn!


Lag dere en fin Fredag. Her står blant annet kakebaking på planen, for senere idag er det kaffe og kaker i barnehagen til Mia. Vi sees plutselig :) Klem fra meg**

Ingen kommentarer: