torsdag 2. oktober 2014

Kabalen i hverdagen

Titter en kjapp tur innom mellom slagene. Mia er hjemme fra barnehagen på grunn av sykdom. Jeg har tre presentasjoner å forberede meg til. Pluss møter. Litt småstressa, men vi får kabalen akkurat til å gå opp. Vanligvis har jeg ikke en så full timeplan som jeg har nå om dagen. Grunnen til at den er fullbooket nå for en kort periode, er enkel; jeg jobber masse nå, sånn at jeg kan jobbe mye mindre fremover. Den muligheten har jeg, og nå kjenner jeg at det er rette tidspunkt for meg å gasse på. Det er aldri perfekt, men det er verdt det til syvende og sist, når resultatene kommer som perler på en snor :)


wpid-20141002-133423.jpg


At barna skulle få hjernerystelse og bli syke var ikke helt med i min plan. Samtidig så passer jo slike ting aldri. Jeg priser meg bare lykkelig for at det går bra med dem, og at vi kommer oss gjennom sykdomsperioder med en god porsjon kos, omsorg og tålmodighet. Avtaler, møter og oppgaver må forsyves i sånne situasjoner. Barna kommer alltid først i rekken. Men i likhet med Nicklas har jeg også en jobb som må gjøres. Mye kan utsettes, men ikke alt. Det er derfor godt å vite at vi er to om omsorgen, sånn at det ikke alltid er en selvfølge at det er jeg som skal slippe alt jeg har i hendene, til tross for at jeg stort sett jobber hjemmeifra. For én ting er sikkert; er man hjemme med sykt barn er det nada tid til noe som heter jobb. All tid går med til byssing, stelling, pleie og kos - akkurat sånn det skal være.


Det er forresten hånd,fot-og munnsyken som har flyttet inn i vårt hjem. Jeg mener å ha lest at man kun kan få det én gang. Både Teo og jeg har vært gjennom denne tralten før, så vi er i såfall immune. Det er vondt, det brenner og det er vanskelig å spise. Smokk og flaske som ellers er en god trøst, gjør ting bare verre. Mye frustrasjon, tårer og ubehag. Det er forferdelig å se på og ikke kunne gjøre noe. I går kveld tok jeg derfor Mia i bæreselen og gikk en lang tur i høstmørket. Da sovnet hun, og det var en lettelse for alle parter. Vi krysser fingrene for at disse blemmene hun har i munnen roer seg i løpet av kort tid. Det kan vare i opptil 2 uker, men jeg velger å være optimistisk å si at hun er seg selv igjen i løpet av et par dager :)


wpid-20141002-141027.jpg


Nå får jeg slenge meg rundt. Jeg hadde vel egentlig bare et behov for å titte innom og si HEI :)

Ingen kommentarer: