onsdag 29. oktober 2014

"Jeg var best!"

Det er ingen hemmelighet at Nicklas er over middels interessert i håndball. Jeg har aldri satt meg inn i sporten, men jeg koser meg på tribunen, og selv jeg kan - enkelte ganger - leve meg inn i en håndballkamp. Det blir spennende å se om barna etterhvert plukker opp ballen og følger i Nicklas sine sko. Vi ønsker ikke å legge noe press på dem, men så klart påvirkes de på hjemmebane. Det tror jeg ikke man kommer utenom. Per dags dato gleder i hvertfall Teo seg enormt til å starte på håndballskolen i 2.klasse, med Nicklas i teten som trener. Jeg krysser fingrene for at interessen fortsatt er der, for jeg gleder meg til å tilbringe søndager i hallen som tilskuer, med kaffekoppen i hånda. Da koser jeg meg! :)


wpid-20141029-144856.jpg


I går kjøpte jeg hans første håndballsko. De spiller både håndball og fotball på allidretten, og da er det viktig med gode sko. Snart 6-åringen var i ekstase over kjøpet. Jeg dro på trening med han, satt ute i gangen, drakk kaffe og slappet av. Da de var ferdig med å trene kom han løpende ut til meg. Jeg spurte han om hvordan det hadde gått. "Jeg var best! Laget vårt var best!", sa han, selvsikkert. High five! Teo vet godt at man ikke alltid kan være best. Han vet også at alle har hver sin rolle på banen, og at man på den måten utfyller hverandre. Ingen kan være gode på alt. Det har vi terpet på hjemme, for det kan være en stor kamel å svelge for en liten gutt. Men det var innmari deilig å høre han si de ordene, når det faktisk var tilfellet under akkurat den kampen. Når mestringsfølelsen herjer er det lov å være stolt av seg selv, og jeg beundrer han for at han tør å si det høyt!


Jeg gleder meg til å heie barna mine fremover i livet, uansett hvilken aktivitet dem ender opp med. For det å ha en aktivitet i hverdagen er viktig, og et absolutt must i mine øyne. Ikke nødvendigvis når de er 5-6 år, men når de blir eldre. Spesielt hvis alternativet er å "henge" rundt. Enn så lenge holder jeg en liten knapp på håndball (fellesskap, opplevelser og tilhørighet følger med denne sporten), men til syvende og sist er det overhodet ikke mitt valg. Det skal dem få velge selv, og det skal bli så gøy å se hva dem brenner for :) Noe sier meg egentlig at sønnen min trives best med et brett under beina nemlig... ;)

Ingen kommentarer: