lørdag 15. november 2014

Livet

Livet - det farer med oss alle.


Tidligere i dag skrev jeg et innlegg om bekymringer, uflaks, det å føle at man står og stamper i en evig oppoverbakke. I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt om erfaringer, lærdom og det positive som kan komme etter motgang. For motgang kommer (som regel) ikke helt forgjeves.


Jeg ble alenemamma. Slag i ansiktet. Kjempeskummelt. For første gang sto jeg helt alene her i verden, og attpåtil hadde jeg et bittelite menneske å ta meg av. En liten mann som var helt avhengig av at jeg holdt meg oppe på to bein, ga han en trygg og stabil hverdag, mat på bordet, varme klær, opplevelser og tonnevis med kjærlighet. På et tidspunkt så livet veldig mørkt ut, men vi kom oss gjennom det og vi vant vanvittig på det. Jeg ble selvstendig. Jeg sto på som en real "supermom" og vokste ti hakk som person. Eirik og jeg fant tillbake til hverandre som venner, og i dag er han en av de viktigste personene i livet mitt. Jeg møtte Nicklas, som slo føttene mine vekk under meg, og ga meg en trygghet og kjærlighet jeg aldri har kjent maken til. Som igjen resulterte i verdens vakreste Mia


SAMSUNG CSC


Jeg mistet jobben min. Alene med Teo. Et stort huslån. Nå mistet jeg inntekten min, ville verden rase sammen? Jeg gråt mine tårer, svelget stoltheten min og ba om hjelp fra nav (takk gud for at det finnes hjelp når man virkelig trenger det). Etterhvert klarte jeg å se på situasjonen med et positivt syn. Jeg kom meg bort fra en arbeidsplass som hadde null forståelse for at jeg var alenemor og hadde et kronisk sykt barn. Jeg slapp å grue meg til hver mandag. Energien som ble sugd ut av meg på en arbeidsplass jeg hatet, kunne jeg bruke på han som betydde mest for meg - Teo. Nye muligheter ville dukke opp, og det gjorde det også.


Første advent i desember lå jeg i sengen en tidlig morgen. Plutselig rister det i huset og et voldsomt smell får meg til å hoppe flere meter opp i lufta. Jeg løp rundt i leiligheten. Hva skjer? Til slutt tar jeg en titt inn på det 2 år gamle badet mitt. Flisene var knust. Doen var flyttet innover i rommet. Veggen var ødelagt. En SUV hadde parkert i husveggen. Det var 28 minus ute og det blåste inn. Sånn sto badet mitt i to måneder, gjennom hele jula og den kalde vinteren. Min reaksjon? Jeg lo, og jeg lo. Hvor var de skjulte kameraene? Skjedde virkelig dette? Teo og jeg måtte flytte ut i en måned mens badet ble pusset opp. Det var et mas. MEN vi fikk et splitter nytt bad, der jeg kunne velge selv hvordan jeg ønsket å ha det ;)


SAMSUNG CSC


Nå har jeg nok engang fått et slag i ansiktet. Kanskje utfallet ikke blir slik jeg ønsker, men det ordner seg - one way or another. Noe har jeg allerede erfart og lært. Jeg skal ikke være naiv. Jeg skal stole på magefølelsen min. Jeg skal bli flinkere til å si ifra, sette foten ned og stå opp for meg selv. Jeg tør å si meningene mine på hjemmebane (ingen problemer der, haha), men det er alt for ofte jeg lar folk utenfor hjemmet overkjøre meg. Aldri igjen! Forhåpentligvis oppleves dette som enda en erfaring rikere, som igjen kan bli en historie til lærdom. Ingen humper i veien skal stoppe meg fra å ha det bra, men jeg skal innrømme at det er mange tanker som surrer rundt nå om dagen. De stjeler fokus og sørger for at livet er litt tøffere i en periode.


En ting er i hvertfall sikkert; jeg sitter igjen med mange gode historier og erfaringer å dele med barna og barnebarna senere. Det hadde ikke vært noe gøy å starte historien med å si; "Nei, unger, nå skal dere høre historien om mitt liv. Jeg surfet meg gjennom livet der alt ble servert på et sølvfat..." ;)

1 kommentar:

Martine sa...

Stå på, Monica - du er tøff!