lørdag 15. november 2014

Syk av bekymring

Jeg har blitt veldig god på å tenke positivt. Skyve bekymringer vekk og leve i nuet. Det har gitt meg en mye bedre livskvalitet. Det har sørget for at jeg er en lykkeligere person. Hvorfor ta sorgene på forskudd og bekymre seg unødvendig? Det som skjer, det skjer, og så får man ta problemene hvis de dukker opp, eller hva?


wpid-20141115-123223.jpg


Jeg har hatt det bra. Lenge. Sånn har det ikke alltid vært, langt derifra. Mens alle andre løp av gårde, følte jeg at jeg tråkket i en evig oppoverbakke. Jeg var alltid bekymret for hva som ventet rundt neste hjørne og levde med en stor klump i magen. Det kan være smertefult å bekymre seg. Jeg blir kvalm, irritabel og ute av stand til å fungere slik jeg ønsker. Det tapper meg for livskvalitet og gjør meg syk. Syk av bekymringer.


Jeg ble alenemor, jeg mistet jobben min, en bil kræsjet inn i badet mitt - dette er bare en brøkdel av hva som skjedde i løpet av kort tid. Jeg følte uflaksen forfulgte meg - helt til det plutselig sa stopp, bitene falt på plass og jeg kunne puste igjen. Den siste tiden har bekymringene kommet tilbake. Jeg har hatt det så bra, så lenge, og sånn fungerer jo ikke livet mitt. What's next? Plutselig falt det ned i hodet mitt. Verdens største bekymring. Det oppleves i hvertfall sånn her og nå. Jeg prøver å leve i nuet. Jeg prøver å fortrenge. Men jeg klarer ikke. Jeg er kvalm. Jeg gråter. Jeg har det ikke bra. Hva utfallet blir aner jeg ikke, men allikevel lever jeg i dag med alle sorger på forskudd. Det ligger ikke i mine hender, og det er det som skremmer meg mest. Jeg fungerer ikke under dette presset!


Alt og alle som betyr noe for meg her i verden er fortsatt en del av hverdagen min i aller høyeste grad. Heldigvis. Familie, kjæresten, venner, kollegaer, jobb.. Allikevel er ikke det nok akkurat nå for å få fokuset bort fra bekymringene. Jeg hadde min beste arbeidsmåned i Oktober. Jeg har jobbet hardt for å oppnå de resultatene. Jeg har hjulpet mange mennesker opp og fram mot sine mål. Jeg har virkelig opplevd at hard work pays off - for ingenting kommer gratis her i verden. Allikevel har jeg ikke klart å feire. Jeg har ikke klart å klappe meg selv på skulderen. Nettopp fordi jeg har bekymringer som spiser hele meg opp nå om dagen!



wpid-20141115-123219.jpg


Hvorfor gidder vi mennesker å bekymre oss sånn? Hvorfor gidder JEG det? Jeg har jo erfart mange ganger at det gjør det vondt verre. Det fører ingenting godt med seg. Det tapper deg bare for krefter. Stjeler glimtet i øynene dine og smilet fra ansiktet ditt. Det gjør deg syk.

5 kommentarer:

Cecilie sa...

Kan kjenne meg igjen i det du skriver. Prøv å koble ut, sett på litt musikk, pust dypt og kjenn på alt det gode. Ting går seg til, og tiden leger alle sår. Det er så sant det du sier. Ingen vits å bekymre seg. Lev her og nå, og ikke fokuser på hva som kan skje og bekymre deg. Det går seg alltid til. Du er RÅFLINK og jeg heier på deg både når det går ned og opp :D Og husk at det er erfaringer også de vanskelige og tøffe som former oss, og som gjør oss rikere som mennesker. Det merkes på deg at du ikke har fått alt servert på gullfat. Det skinner gjennom her på bloggen at du har et stort og varmt hjerte. Pust dypt, og fokuser på dagen i dag. :) De små tingene. Barna. Mannen din. Alt du får til. Alle du inspirer. Kjøp noe fint til deg selv. Pass godt på deg selv, og skjem deg bort med litt sjokolade. favorittbladet. blomster. en god body lotion. Ønsker deg en fin lørdag med den fine familien din. Klem <3

monicajensen sa...

Tusen takk, Cecilie - og du har så rett. Jeg vet jo og har erfart det så mange ganger. Alt ordner seg til syende og sist, og så er man flere erfaringer rikere og vokser som person. Planen er å skrive et innlegg om det senere ;)

Du er god som gull, og jeg blir alltid glad når du legger igjen en kommentar. Fin, dyktig, inspirerende og modig - det er deg <3 Klem

Christina sa...

Kjære fine deg

Christina sa...

Skrev en lang kommentar, men alt ble jo borte

Maja sa...

<3