onsdag 25. mars 2015

I still got it

Mia&Teo_0146Det er utrolig hvor fort man vender seg til ulike situasjoner. Overgangen fra samboer til alenemor gikk smudere enn forventet. Jeg ble raskt selvstendig og jeg fikk raskt erfare at man takler det man må takle. Nattevåk på syvende natten, trassanfall og ikke minst alle samtalene jeg hadde med en 1 åring som enten svarte med å le rått eller kaste brødbiter på meg. Like smud og kjapt gikk overgangen fra alene til samboer igjen også. Det er utrolig hvor fort man vender seg til å være to om ting. En nokså behagelig verden, der man kan fordele oppgaver seg imellom og tilllate seg en lat time i sofaen hvis man kjenner at behovet er der.


Når Nicklas nå fikk i oppgave av jobben å reise rundt på ulike håndballkamper i landet, var jeg spent på hvordan ettermiddagene alene med barna ville gå. Haha, snakk om å være godt vant, men samtidig husker jeg tilbake på kommentarer jeg fikk fra dere lesere den perioden jeg bodde alene, ala; "All creds til deg som er alenemor. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme meg gjennom neste helg alene med ungen når samboeren min skal på firmatur!" Da hente det jeg gliste på smilebåndet og himlet litt med øynene, men nå forstår jeg. Alt er jo en vanesak!


Heldigvis går jo alt stort sett bedre enn forventet. På ettermiddagene vi er alene savner vi Nicklas og barna spør etter han flere ganger, men vi klarer oss jo - ikke overraskende nok - superbra. Innimellom går det mer knirkefritt enn når hele familien er samlet også ;) Barna er fornøyde, de sloss ikke om oppmerksomheten slik de ellers kan ha en tendens til å gjøre, de leker bedre sammen og de begge er i seng til klokken 19. Vi er rett og slett litt mer effektive på ettermiddagene, uten at det går på bekostning av kos og oppmerksomhet. De vet hva som skal skje når mamma styrer showet 100%, så derfor bare godtar de at sånn er det. Ingen sak dette. I still got it ;)


Nå skal jeg prøve å nyte denne kvelden alene, mens samboeren tilbringer kvelden i Kristiansand. Tomt og stille her uten han, men samtidig er ikke alenetid hverdagskost lenger, så jeg får prøve å nyte det - slik jeg gjorde 24 kvelder i måneden før :) Heldigvis kommer han hjem utpå natten, og kjenner jeg meg selv rett klarer ikke jeg å sove før han ligger trygt ved min side. Lag dere en fin onsdagskveld :)


 

Ingen kommentarer: