søndag 19. april 2015

Priviligerte

Jeg sto på kjøkkenet i går kveld og syntes passe synd på meg selv. Forkjølelsen som har hengt over meg i en uke har nådd nye høyder, som innebærer blant annet at hjernen min er fullstappet med snørr (unnskyd folkens, men det er harde fakta). Jeg sto og trøkket innpå med blåbær, aloe vera og alt det sunne jeg kunne finne i skapene våres, mens jeg snufset og snørret som bare de med skikkelig manneforkjølelse gjør. Da kom Nicklas inn på kjøkkenet med et stort smil om munnen. Han så så tilfreds ut at jeg nesten lurte på om noen hadde gitt han en overdose med lykkepiller. Jeg tittet spørrende på han, mens jeg kjempet for å puste gjennom nesen samtidig som jeg gaflet innpå med blåbær. Han hadde vært inne og sett til barna. Det var forklaringen på hvorfor smilet hans omtrent gikk rundt.


SAMSUNG CSCHan så på meg, smilte og trakk på skuldrene, så sa han;


"Vi er så sinnsykt priviligerte, Monica. Vi er så sinnsykt heldige. Vi har noen helt fantastiske barn som gir oss så mye glede. Vi har hverandre og vi har det bra sammen. I tillegg skal vi til Singapore på kjærestetur - uten å betale én eneste krone for det. Ja, vi kommer til og med hjem med mer penger enn når vi dro. Vi er så innmari heldige som lever det livet vi gjør, med de aller beste menneskene rundt oss!"


Passe dypt, men veldig sant. Av og til må man stoppe opp og tenke etter hvor heldige man faktisk er, for mye av det vi får oppleve er ikke en selvfølge blant folk flest. Vi får oppleve verden sammen som kjærester og sammen som familie. Vi trenger ikke lenger ha de økonomiske bekymringene som tidligere hang over skuldrene våres hver gang vi tok en tur i postkassen. Vi trenger ikke lenger kjempe omkapp med tidsklemma og føle på samvittigheten som hører med følelsen av å alltid ha dårlig tid. Allikevel kan alt bli en vane. Også slike fordeler. Derfor er det viktig å stoppe opp litt, tenke og sette pris på. Vi vet at vi er heldige, og vi tar det overhodet ikke for gitt. Vi føler oss priviligerte, men vi har også jobbet for å komme dit vi er i dag. Ingenting har kommet på et sølvfat. Ingenting.


wpid-20141124-134514.jpgVi reiser i morgen. Jeg gleder meg enormt, men samtidig er det ikke lett å reise fra barna. Første gang borte fra dem så lenge, på andre siden av jordkloden. Det blir godt å bare være kjærester, men det blir også godt å komme hjem med ny energi til å være Mamma og Pappa. Vi har noen fine måneder i vente. Vi er ute av vinterdvalen og klare for opplevelser, med våre aller kjæreste. De fine barna våres, som er så tullete, smarte, omtenksomme, sjarmerende og gode. Jeg har mine utfordringer som folk flest har, men det er ikke på utfordringene jeg ønsker å ha fokuset mitt. Det er på gledene og oppturene. Derfor kan jeg nok også, med hånden på hjertet, si at jeg føler meg som verdens heldigste, og dem jeg kan takke for det er definitivt de menneskene jeg bor sammen med. Familie. Det er gull verdt det <3

2 kommentarer:

Susann Bakken sa...

Veldig fint innlegg i dag Monica! Skjønner deg utrolig godt..så slitsomt med sykdom med alt som skal planlegges og pakkes før en tur til andre siden av jorden. Men så setter vi det i perspektiv. Og Niclas har jo rett....God tur til Singapore! Vi skal virkelig jobbe på her hjemme, så vi får muligheten til dette neste år! Det kom ikke gratis. Det vet vi! Men det livet man har muligheten til å få gjennom og jobbe med Forever. Det er så verdt det...

monicajensen sa...

Det er definitivt verdt det <3 Veien mot målene oppleves ikke som JOBB, for det er jo så givende og gøy :) Alle som gjør jobben fortjener og vil lykkes. Jeg heier på deg og håper du får blitt med på neste års tur :)