torsdag 30. april 2015

Sårbart

I det siste har jeg blitt minnet på hvor sårbart livet virkelig er. Livet kan være så brutalt og urettferdig. Man vet aldri hva morgendagen bringer, så man må gjøre det beste ut av dagen i dag. Det hjelper ikke å vente på bedre tider. Man må leve i nuet, forme dagen slik man ønsker å leve den og ikke holde tilbake på kjærligheten. Man må ta vare på de små øyeblikkene, dele smil, få andre til å le, vise kjærlighet, løpe, synge, danse og leve. Ikke minst må man vise at man setter pris på hverandre. Nære, kjære. Venner, familie og bekjente. Ja, til og med ukjente. Vi er alle mennesker, med de samme grunnleggende behovene.


Jeg vet i hvertfall at jeg må leke mer. Barna kan spille ball. De kan hoppe på trampolinen. Jeg heier fra sidelinjen, gjerne med kaffekoppen i hånden. I dag har jeg hoppet på trampolinen med Mia. Hun hylte av glede, og jeg lo med henne. Vi hoppet sammen helt til jeg tisset i buksa(...) og måtte ta en pause. Jeg har spilt fotball med Teo og vi har lekt triksekongen. Ny rekord for min del, hele fem. Jeg har deltatt, ikke bare vært en tilskuer. Jeg vil ikke være en tilskuer på sidelinjen lenger. Jeg vil være med på leken. Først og fremst fordi det betyr så enormt mye for dem. Jeg kan se det på øynene deres. Smilet som nesten går rundt. Gleden de stråler. Det får mammahjertet mitt til å sprenge i brystet mitt. Vi voksne må leke mer. Vise at livet ikke bare er alvor. Være vitale og ta vare på oss selv, så vi klarer å følge barna sitt tempo.


miaogteo_monicajensenDet er to lykkelige barn som legger seg her i kveld. Vi har hatt gode samtaler. Spesielt Teo og jeg. Om livet. Døden. Sorger. Gleder. Jeg gråt. Å vise følelser overnfor barna er ikke feil. Vi har pratet mye om det i dag. Delt tanker og besvart spørsmål. Han vokser på disse samtalene. Det er ikke vanskelig å se. I tillegg har vi lekt. Vi har smilt. Barna har hatt latterkuler. Spist kveldsmat samlet rundt kjøkkenbordet. Hørt på, klappet og heiet til Mia sine daglige konserter. Hun elsker å synge. Vi har kost. Vi har levd livet, uten stress, mas, irritasjon eller liten tålmodighet.


Nå skal jeg lene meg tilbake i sofaen. Lukke øynene og kjenne på takknemligheten. For ja, jeg er takknemlig for de menneskene jeg har i livet mitt. Hver og en. De jeg ser hver dag og de jeg ser en gang i året. Alle betyr masse for meg, på hver sin måte. Livet - det byr på så mye. Utfordringer, gleder, sorger, kjærlighet, oppturer og nedturer.


Dette ble dypt på en torsdagskveld, men av og til så må det bare ut. Lev i nuet, og sørg for at du virkelig lever og ikke bare eksisterer i hverdagen som flyr så alt for fort av sted. Som sagt så vet man aldri hva morgendagen bringer <3

Ingen kommentarer: