torsdag 2. april 2015

Taking a walk down memory lane

Når disse herlige små barna fyller år er det umulig og ikke mimre tilbake til den dagen de kom til verden. Det er det største vi foreldre kan oppleve, og jeg blir alltid litt sentimental og "mimrete" rundt deres fødselsdager. Jeg regner med at jeg ikke er den eneste mammaen som føler det slik ;) Nå nærmer Mia seg 2 år med stormskritt. Herregud, så fort tiden har gått. Jeg følte det var i går jeg fikk hun opp på brystet mitt for aller første gang. Jeg føler derfor at det er på sin plass med et aldri så lite tilbakeblikk nå i kveld - og jeg må advare; dette blir langt :)


SAMSUNG CSCTerminen var 2.april, og jeg var veeldig forberedt på overtid. Med Teo gikk jeg hele åtte dager over tiden, og den syvende dagen på overtid ble jeg igangsatt. Jeg så for meg samme forløp som da. Jeg hadde vært på kontroll i slutten av Mars, og det var null tegn på at en fødsel nærmet seg. Jeg var skuffet, men innstilte meg på at jeg skulle bruke de siste dagene til hvile og fullstendig ro. Natt til 1.april sov Teo over hos pappaen sin. Det var egentlig ikke en "pappanatt", men siden han hadde tilbrakt hele påsken hos oss trengte de litt tid sammen også. Jeg våknet opp 2. påskedag, den 1.april, av at vannet gikk. Var det vannet? Kunne det være vannet som sildret? Jeg skiftet undertøy og la meg til å sove igjen. Et par timer senere våknet jeg opp til det samme. Da begynte forhåpningene å stige. Jeg ringte inn til føden, og de ba meg se det an litt. Jeg hadde så vidt rukket å ta meg en dusj, før jeg sto på badegulvet og det plutselig bare fosset fostervann ut av meg. Det var egentlig en ganske komisk situasjon, som endte med at både Nicklas og jeg knelet sammen i latterkrampe :)


SAMSUNG CSCEt par timer senere var vi på plass på Ullevål sykehus, og jordmoren som tok meg i mot var den samme jordmoren jeg hadde under deler av fødselen med Teo (yes, den fødselen var lang som et vondt år) :) Hun kunne bekrefte at det var vannet som hadde gått, og vi fikk beskjed om å reise hjem igjen. Mest sannsynlig ville riene komme i løpet av kort tid, og hvis de ikke startet av seg selv måtte vi komme tilbake morgenen etter for igangsettelse. Vi varslet våre nærmeste om at det var noe action på gang, og alle konkluderte med at det var aprilsnarr :) De neste timene kjente jeg etter smerter. Ingenting. Vi dro hjem til pappa for å sove over hos han, siden han bor kun noen minutter unna Ullevål sykehus. Jeg sov ikke mye den natten. Jeg visste jo hva jeg hadde i ventet, og det oppleves ikke akkurat som en dag på tivoli. Natten gikk og riene uteble. Igangsettelse ble et faktum denne gangen også, akkurat slik magefølelsen min hadde fortalt meg!


SAMSUNG CSC Termindatoen, 2.april, tilbrakte vi i gangene på Ullevål sykehus. Vi gikk, vi vraltet, vi løp i trapper, vi stirret i veggen og vi kjedet oss i hjel. Etter den tredje modningspillen kunne jeg så smått kjenne at noe skjedde. Svigermor kom innom med middag til oss. Pepperbiff fra Egon. Snakk om luksus :) Så fort hun og Benedickte hadde dratt videre, tok riene seg opp et lite hakk til. Fortsatt ikke i nærheten av vondt, men jeg var positiv til at det snart ville brake løs. Nicklas fikk en seng, og jordmor ba oss om å sove. SOVE?! Jeg var da ikke på sykehuset for å sove. Jeg var her for å føde. Let´s get down to business! Oversikt over tiden forsvinner litt i en sånn situasjon, men i 4 (3-5?) tiden på natten fikk jeg nok av å høre Nicklas snorke, kjenne på tullerier og ikke klare å sove selv. Jeg ba jordmor om å hente dryppet asap, og til min store overraskelse så gjorde hun som jeg sa :) Når hun kom tilbake med dryppet, var riene i full sving. Jeg sto knekt over senga og gråt mine modige tårer, for brått fikk jeg en realitycheck på hvor vondt det faktisk er. Nicklas sto noe trøtt/bekymret/overrasket og masserte ryggen min. Det er forøvrig slik jeg har reagert i begynnelsen av begge mine fødsler - jeg griner, før jeg henter fram urkreftene og går inn i min egen lille verden. Min lille smertehelveteverden.


SAMSUNG CSCDe neste par timene satt jeg i dusjen på en krakk. Nicklas masserte ryggen min under hver.eneste.rie. Jeg hadde ikke overlevd uten han ved min side! Eneste grunnen til at han merket at jeg hadde rier var fordi jeg la hodet inntil veggen hver gang riene bygget seg opp. Jeg fokuserte på pusten, og jeg fokuserte på å slappe av. La kroppen jobbe. Da jeg fikk nok av dusjen, ville jeg over i sengen. Jordmor spurte etterhvert om jeg ville ha epidural, og jeg takket pent nei. 6cm åpning og det gikk over all forventning så langt. Minutter senere bare klikket det totalt for kroppen min. Intense smerter tok over, og pausene uteble. Jeg hang i ett eller annet som var i nærheten av senga, og for første gang under fødselen lagde jeg lyder. Lyder som bare kunne bety én ting; jeg hadde null kontroll. Jeg var desperat. Og jeg tryglet om epidural. På dette tidspunktet nærmet klokken seg åtte, og midt under vaktskiftet ble epiduralen satt. For en lettelse!


SAMSUNG CSCGleden var derimot kortvarig og pausen likedan. Det presset noe enormt på. Jeg sa ingenting, men ansiktsuttrykkene mine kunne nok tale for seg selv. Den nye jordmoren som nettopp var kommet på vakt ville undersøke meg, og til min store overraskelse kunne hun meddele at her var det babytid på G. Alt var åpent og mottakelsen var klar. Dere skjønner tegningen. Jeg var helt forfjamset, for det var jo ikke lenge siden jeg hadde 6 cm åpning og vi pratet om at fødselen kunne drøye helt til 12 på formiddagen. Plutselig var det tid for action og jeg skulle gjøre det jeg ikke forstår at noen kvinner får til. For andre gang. Hjelp!


SAMSUNG CSC50 minutter senere, klokken 08:48 den 3.april, fikk vi hilse på Mia for aller første gang. En vakker liten skatt, som var så lik Teo da han var helt ny. Vår lille datter på 3174 gram og 48cm lang. En relativt kjapp, intens, men fin fødsel. Formen etter fødselen var upåklagelig. Jeg merket ikke engang at jeg hadde født et barn, og det kan man trygt si at var en kontrast til fødsel nummer 1 ;) Vi var raskt klare for å ta med vårt lille nye familiemedlem hjem, og når Mia var én dag gammel startet familielivet på hjemmebane sammen med den stolte storebroren <3


SAMSUNG CSC2 uker etter fødselen ble det slått sprekker i den rosa skyen vi alle befant oss på, når brystbetennelsen kom, ga meg en crp på 496 og sørget for innleggelse i åtte døgn - men det får høre til en annen historie... Nå er jenta vår straks 2 år gammel, og det føles som hun ble en del av vår familie i går, samtidig som det føles ut som hun alltid har vært her. Tiden går, om mulig, enda fortere med barn nummer to. Det gjelder å verdsette de små tingene i hverdagen. Barna vokser så fort, og dette er en tid man ikke får tilbake. Slitsomme perioder er man igjennom med små barn i hus, men tenk så fantastisk, givende, koselig og morsomt det er også. Jeg klarer ikke å forstå hva jeg gjorde før jeg fikk barn. Det er jo barna mine som virkelig gir livet mitt mening <3


SAMSUNG CSCNå skal jeg susse dem god natt, og så er det natta. I morgen skal 2 åringen feires med familien og på fredag er det hennes store dag. Det skal bli så stas :) Sov godt!

Ingen kommentarer: