fredag 10. april 2015

Verdensproblemer

I dag ble jeg vekket av kjæresten som ga meg et morgenkyss før han løp ut døren for en løpetur i de tidlige morgentimer. Jeg tok på meg morgenkåpa og gikk for å finne fram klær til barna. De smilte og var fornøyde - til og med minstemor, som har en tendens til å være rimelig morgengretten. Frokosten ble laget, kjæresten kom hjem og stemningen var generelt veldig god. Jeg kysset mann og barn hadet like før åtte, hentet meg en kopp kaffe på kjøkkenet og krøp under dyna på soverommet. Der saumfarte jeg ulike sosiale medier, mens sollyset fra vinduet varmet meg godt opp. Etter en halvtimes tid hoppet jeg ned i treningsklærne. Jeg hørte magen rope. Skulle jeg spise nå, og så dra for å trene styrke? Eller skulle jeg gå en powerwalk, men da utsette dagens første måltid en time eller to? Sukk, dagens verdensproblemer. Jeg bestemte meg for det sistnevnte. En tur i det fine været med musikk på øra var akkurat det jeg trengte i dag.


SAMSUNG CSCDe siste dagene har jeg følt meg bedre kroppslig sett, men tung i hodet og kroppen. Jeg er et følelsesmenneske og har alltid vært det. Som liten kunne jeg ha søvnløse netter hvis jeg leste at noen hadde mistet en de elsket - til tross for at jeg ikke ante hvem vedkommende var. Jeg lot slike ting gå veldig innpå meg. Jeg har lært meg til dels å mestre disse følelsene. Å ta kontroll over, og ikke minst stenge ute følelser, var vel noe jeg lærte meg når jeg bodde alene med Teo og den berømte veggen ble større og tykkere for hver dag som gikk, når det kom til ytre påvirkning. Allikevel, når jeg vet at mennesker jeg bryr meg om har eller har hatt det vondt, veldig vondt, får jeg det vondt. Det finnes ingen vegg som beskytter meg i slike tilfeller, uansett hvor mye jeg kunne prøvd å distansere meg selv fra det. Og den sorgen har jeg følt på de siste dagene. En vond klump i magen som ikke vil slippe taket med det første.


Det var derfor terapi for sjelen å komme seg ut på morgentur, med sollyset i fleisen og musikk på ørene - det har blitt mange slike turer de seneste dagene. Jeg gikk fort gjennom gatene i Tomter. Spurtet oppover bakkene. Blodsmaken kom. Nei, kondisjonen kan jeg enda ikke skryte spesielt av. En tåre rant nedover kinnet mitt. Den måtte ut. Den presset seg ut. Jeg skrudde musikken høyere og gikk videre. Skrudde av tankene og bare eksisterte. Terapi. Avkopling. Så gikk det opp for meg.. Jeg har det så himla bra. Jeg har det ikke perfekt, livet er ikke en evig dans på roser, men herregud - så bra jeg har det. Jeg fikk brått ting litt mer i perspektiv. Ikke at det gjorde klumpen i magen noe mindre vond. Heller tvert om. Men jeg fikk meg en reality check. Jeg kan gå ned i kjelleren før et foredrag. Ikke ense ting som skjer rundt meg fordi jeg gruer meg sånn. Være så til de grader selvopptatt. Men er det et problem? Trenger jeg å lage det til et problem? Nei. Det går jo bra. Jeg kommer meg gjennom det. Det går kanskje ikke knirkefritt, men det er ingen som vil reise seg, peke og le. Og uansett om noen gjorde det - so what? Det er en bagatell. Det er en liten utfordring. Det er utvikling. Det er jobb. Det er, i bunn og grunn, en glede, der jeg står igjen som en vinner, fordi jeg våget! Allikevel tillater jeg å la det stjele såpass med energi og krefter, i dager og uker. Jeg burde skamme meg. Nå er det noe annet som har stjålet fokuset mitt. En påminnelse på hvor skjørt livet kan være. Klumpen i magen forblir nok her en god stund.

4 kommentarer:

EventyrElin sa...

Så fint skrevet, jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i dette. Det er noe med å finne balanse, men også sette i perspektiv. Selvsagt må vi ha lov til å slite med vårt, kjenne på negative tanker, følelser, det er en del av å være menneske. Klaging likeså. Og samtidig være klar over hvor godt man har det selv, fordi en har vunnet lykkeloddet bare ved å være født i Norge. En klem til deg - å holde seg aktiv hjelper på det meste :-) �

monicajensen sa...

Det er sant <3 En klem tilbake til deg. Å holde seg aktiv hjelper overraskende godt når det kommer til det meste :)

Fru Jacobsen sa...

Tror jeg skal følge ditt råd i morgen, laste inn litt musikk på mobilen og gå en lang powerwalk for å bearbeide de siste tre ukene. Sliter fortsatt med å takle at bestemor er borte og at slutten av livet hennes ble som det ble med forholdet oss i mellom <3 Skulle bare ønske jeg visste at hun syntes det er OK, og det ikke er noen vonde følelser oss i mellom <3

monicajensen sa...

Håper gåturen hjalp <3 Huff, en sånn avslutning må være vond ja. Hun vet nok hva du føler for henne <3 Kondolerer så masse!