fredag 29. mai 2015

Her og nå

Som forventet, spysyken er tilbake. Det er jo bare litt over en måned siden forrige runde. Det er ingen logisk forklaring på hvorfor hun så ofte har "spysyken", men som regel starter det med bilsyken som igjen fører til oppkast i flere dager på rad. Barnelegen i Ski er koblet inn i bildet og vi håper at dette bare er for en periode. En tøff periode på over et halvt år, der spysyken er på plass én uke i måneden. Vi krysser alt vi har for at dette ikke skal fortsette. Først og fremst for snuppa vår sin del som mister piffen helt. Jeg må innrømme at jeg blir ganske bekymret selv, når det står på.


wpid-20150528-191805.jpgLa oss prate om noe hyggeligere. Her om dagen var vi på besøk hos Live for å hilse på lille Ruben. Begge barna gledet seg enormt, men den personen som forelsket seg mest var Mia. Jeg tror hun er over gjennomsnittet opptatt av babyer. Ganske like sin mor der ;) Hun susset, dullet, hvisket inn i øret, koste og pakket han inn i teppe. Det var ikke sånn at vi var redde for at Ruben fikk for lite oppmerksomhet mens Mia var på besøk for å si det sånn. Det var så snålt å se... For hele tiden har jo Mia vært babyen. Hun er jo min lille babyjente. Bittelille jenta mi med de blonde krøllene. Min minste. Bebisen. Plutselig satt hun der med Ruben i fanget, tok så godt vare på han, samtidig som hun pratet flytende - for ja, hun ligger langt foran alderen språklig. Brått fikk jeg meg en aha-opplevelse. Hun er kanskje ikke en baby lenger..? 2 år, full av humor, vilje og omsorg. En liten, stor jente som plutselig ikke var den minste i rommet lenger. Det minte meg på hvor fort tiden faktisk flyr, og hvor viktig det er å ta vare på "her og nå". Ja, det er slitsomt. Ja, det byr på utfordringer. Ja, til og med en hel bråte med frustrasjon. Samtidig så vokser de så fort, disse barna. Denne tiden er dyrebar. Denne tiden er fantastisk. Denne tiden flyr av sted, nesten før du rekker å blunke!


Til tross for sykdom koser vi oss hjemme. Alt av avtaler er avlyst. Livet står litt på vent, og det er faktisk helt greit. Vi har ingen grunn til å stresse. Jeg har ingen sjef jeg må forholde meg til. Vi kan bare ta livet med ro og la den lille kroppen finne styrken så hun blir rustet for barnehagen igjen over helgen. Vi ser på Frost fire ganger i løpet av én dag, vi tørker og vasker opp spy, vi slår rekorder i antall klesvask, vi triller turer, vi ligger i senga og leser bøker for hverandre og ellers bare koser vi oss. Sammen. I ro og fred. Akkurat som vi gjorde hver dag før i 1,5 år, før hun ble mer enn klar for det sosiale barnehagelivet.


wpid-20150528-191807.jpgStraks kommer storebror i hus hjem fra skolen, og stua fylles med liv og røre. Gjerne også litt søskenkrangling. For sykdom eller ei, overskudd og energi til å messe litt med storebror har man alltid ;) Sukk, akkurat den kranglingen kunne vi stått over. Litt av sjarmen ja, men som regel står jeg og ser på dem og aner virkelig ikke hvorfor de gidder. Det er da man skal minne seg selv på hvor fort tiden faktisk flyr. Det gjelder å nyte "her og nå" ;)

Ingen kommentarer: