onsdag 22. juli 2015

Et døgn uten barn

I går ettermiddag reiste Mia på en noe spontan overnatting hos sin farmor. Brått var jeg alene hjemme med begge barna på hver sin kant. Det er ikke hverdagskost altså. Jeg flyttet på et møte jeg hadde med en ny forhandler, og vips fikk jeg tid til både business og pleasure i løpet av disse hellige barnefri timene. Det er så gøy å hjelpe nye forhandlere i gang, og det er absolutt mitt fokus denne uken. Møter er satt opp på kveldstid hver dag - både på skype og ansikt til ansikt. Det gir energi, og ikke minst er det gøy å følge den fantastiske starten mange får etter et slikt møte, når de har fått verktøyene på plass og lærer seg å se løsninger fremfor begrensninger :)


Etter møtet med Jeanethe, dro Nicklas og jeg ut på date. Kjærestetid utenfor hjemmet har det vært null av i hele sommer. Alle er bortreiste så barnevaktene står ikke akkurat i kø disse månedene, men nå fikk vi en kveld til bare oss. Det var deilig å skravle utenfor hjemmets vegger, ikke legge barn og bare nyte hverandre. Når natten kom og det var ingen barn å kysse god natt, da kom savnet. Mia får jeg se senere i dag, men det er enda godt over en uke til jeg får se Teo igjen. To uker borte fra barnet sitt er faktisk galskap, og som vanlig slår savnet meg over ende etter fire-fem dager. Jeg er vant til å være borte fra han to-tre netter, men ikke lenger. Når savnet for fullt dukker opp, renner tårene uten stopp og jeg kjenner det fysisk gjøre vondt i hjertet mitt. Nesten som en kjærlighetssorg. Da han var mindre klarte jeg nesten ikke puste når savnet slo meg over ende. Dere som er alenemødre kan kanskje kjenne dere igjen..? Noen dager med "frihet" er alltid godt, men så kommer savnet snikende, og det eneste man vil er å få barna hjem, så man igjen kan diskutere leggetider, hente vann hundre ganger på kveldstid, mekle mellom søsknene, smøre brødskiver og rydde leker. Jeg trøster meg med at han trenger pappa-tid også, og at det kan være godt å savne. Om litt over en uke kommer han hjem med mye nytt på hjertet og mange historier å dele. Jeg kan nesten ikke vente!


Nå har jeg benyttet alenetid til å trene. Jeg har vært rimelig lat denne sommeren. Med tanke på at det har vært ferie og at jeg er relativt nygravid, med en form som har svinget som en jojo, vil jeg påstå å si at jeg har unnskyldningene på min side. Vel, nå er det på tide å komme seg ut av feriemoduset og få fart på kroppen igjen. Man trenger den ekstra energien og styrken ekstra masse i et svangerskap, spesielt når man har to unger å holde følge med i tillegg. Jeg må derfor være aktiv mens jeg enda kan og orker. Av erfaring vet jeg at man aldri kan forutse hvordan et svangerskap blir :) Jeg bega meg derfor ut på en runde jeg ikke hadde klart å trille med vogn slik ting er nå. Jeg jogget, jeg svettet og jeg peste som en gris. Fornøyd med dagens aktivitet så langt, og det ga definitivt mersmak. 


Nå skal jeg få i meg litt lunsj, pakke bagen med badetøy og reise videre til en strand Mia befinner seg på i disse timer. Så lenge været holder seg så fint, vel og merke. På veien dit skal jeg ringe Teo, og jeg håper nesten at han ikke har tid til å prate. Da vet jeg at han har det så fint at han ikke rekker å savne i like stor grad, og det gjør det hele litt lettere for meg :) Vi snakkes!

Ingen kommentarer: