mandag 13. juli 2015

Velkommen til Casa Kaos


Nicklas listet seg ut døren i dag morres. Barna som har sovet til nærmere ni hele ferien kviknet til fra hvert sitt rom. Klokka var ikke engang åtte. Øyelokkene mine har aldri vært så tunge. Det gjorde fysisk vondt å reise seg fra sengen for å hente Mia. Da jeg kom inn på hennes rom, ropte hun alt hun kunne. På volum 1000. Minst. Hun ville ha Pappa. Bare Pappa. Jeg prøvde å forklare at Pappa har dratt på jobb, men til ingen nytte. Det ble full klikk i vinkel i senga. På dette tidspunktet var det nesten så ørene mine begynte å blø. Ja, så trøtt var jeg. 

Denne mandagen er hva jeg vil kalle en skikkelig Blåmandag. Det er det flere år siden jeg sist opplevde, men til gjengjeld var det blåmandag hver uke før. Jeg har erfart at det var jobben min som sugde, og ikke selve mandagen. Vel, i dag er det blåmandag. Feriedagene der hele familien er samlet er over. Kroppen er brått tappet for energi. Og barna, ja, de startet dagen med å rope og krangle. I tillegg er jeg tom for kaffe. Tom for kaffe på slik en energiløs dag. Sånt burde være ulovlig! Er det nødvendig å nevne at jeg har vært en grinete dragemamma i dag? For hvis det var noen tvil, så kan jeg altså bekrefte det. 

Da Mia sovnet for en stund siden, dro jeg fram vaskebøtta og to kluter. Jeg spurte om Teo ville hjelpe meg å vaske. Heldigvis synes han fortsatt sånt er gøy, og han elsker å få tildelt oppgaver der han får vise hva han er god for. Han vokser med flere hoder hver gang jeg viser han den tillitten - enten om det er med husarbeid, matlaging eller å generelt fikse ting på egenhånd. Fikse ting kun store gutter klarer. Uansett, stemningen tok seg litt opp under vaskingen. Kaffen var fortsatt savnet, og det er den forøvrig enda, men jeg fikk beklaget oppførselen min ovenfor Teo, og han beklaget tilbake. For let´s face it, det er ikke sånn at barna har vært rolige som skjæra på tunet denne formiddagen. De har absolutt vært med på å trigge mitt allerede dårlige humør. Vel, vi skværa opp og ble enige om å sørge for at resten av dagen skal bli bedre. Så snart Mia våkner skal vi rømme huset. Det hjelper alltid. Hva vi skal, hvor vi skal - det vet vi ikke. Det frister ikke akkurat med en tur på stranda i dette norske sommerværet... Kaffe skal det i hvertfall bli. I fleng! Og så skal jeg smile. Dytte hornene ned i skallen igjen. Ja, de hornene som står høyt og rakt oppå hodet mitt etter denne formiddagen. Så skal jeg sørge for at stemningen blir god. At blåmandagen glir forbi og at barna blir glade. Heldigvis er ikke slike formiddager hverdagskost!

Når kvelden kommer skal jeg være fornuftig å legge meg tidlig. For i morgen venter nok en ny dag. Hjemme. Bare meg og barna. Ferie kalles det visstnok :)


Ingen kommentarer: