mandag 14. september 2015

Budrunde // Magefølelsen

Har du noen gang opplevd å gå på visning i et hus som er helt perfekt for deg og din familie, men så er det noe som holder deg tilbake? Noe som får magefølelsen din til å skurre, uten at du helt klarer å sette ord på hva det er? Det opplevde vi i går. Vi dro på visning på en tomannsbolig i Ski. Byen jeg har vokst opp i, der store deler av familien min bor. 199kvm. Nyoppusset. Helt strøkent. Med fire enorme soverom. Her kunne en stor del av meg tenke seg å bo! Skogen var rett bak, lysløypa rett utenfor døra, skoleveien var kort og trygg - men vi bodde allikevel sentralt. Meget sentralt. Kort vei til jobben til Nicklas, kort vei til det meste egentlig.. Ulempen var at vi bodde vegg i vegg med Ski sykehus og hadde en utsikt ut av kjøkkenvinduet som besto av murklosser (skal sies at utsikten fra stuevinduet var flott). I tillegg hadde vi vært nødt til å flytte på barna. Ta de bort fra alt som fungerer så bra her i Tomter. Her det er trygt og godt. For å ta dem med til Ski, ny skole og barnehage, det ukjente - men som helt sikkert på sikt hadde fungert bra det også. Hvorfor ikke bare hoppe i det?


I går kveld gikk vi flere runder med oss selv. Vi skrev liste med fordeler og ulemper. Fordelene var mange, men ulempene veide sterkt i mot. Hvertfall i mammahjertet. Til slutt la vi inn et bud. Vi var spente. Dette kom til å bli vårt nye hjem, og barna er tilpassningsdyktige - dette blir bra!


I natt våknet jeg brått. Magefølelsen var vond. Ville jeg egentlig flytte til Ski? Var dette det rette huset for oss? Føltes det egentlig riktig? Jeg ble kvalm. Det var ingen vei tilbake, og plutselig strittet magefølelsen sånn i mot som førte til at magen nesten vrengte seg. Det skal sies at jeg har en sterk magefølelse. Jeg har lært meg at jeg bør stole på den, og derfor ble jeg ekstra stressa når den sa ifra så sterkt. Timene gikk, og på formiddagen ringte megleren til Nicklas og sa at huset mest sannsynlig ville bli vårt. Det var ingen potensielle budgivere, så vi kunne forberede oss på huskjøp. Da Nicklas ringte og fortalte meg det knakk jeg sammen i gråt. Haha. Tidenes reaksjon?! Som Nicklas sa; "Det er jo ikke sånn det skal være når vi kjøper hus. Ja, det er alltid stort og litt skummelt, men du skal jo ikke gråte og være LEI deg!" Han hadde et godt poeng ;)


Klokka beveget seg i sneglefart mot budfristen. Jeg sa til meg selv at hvis huset ble vårt, så ville det bli bra. Ja, en omveltning, men det ville bli bra. Jeg repeterte alle fordelene for meg selv. Det var jo Ski jeg hadde drømt om så lenge.. Da meldingen om et nytt bud tikket inn, ble en del av meg lettet. Nicklas ringte meg og vi pratet frem og tilbake om hva vi skulle gjøre. Finansieringen var i orden og vi kunne fint by over. Når dukker en slik mulighet opp igjen? Her i Tomter er det jo ingenting til salgs - spesielt ikke med den størrelsen og kvalitet. Vi veide for og i mot, helt til det plutselig tikket inn et nytt bud - helt ut fra det blå, som var relativt mye høyere enn det forrige. Skjebnen! Nå legger vi det fra oss, sa vi oss enig i, og jeg tror vi begge kjente skuldrene senke seg med flere hakk. 


Nytt hus, ny by, ny skole og barnehage og ny lillebror - alt på en gang. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette var det rette for oss. Vi skulle ikke ha det huset. Et slikt kjøp skal være en glede. Noe vi skåler i champagne for. Ikke noe vi står i dusjen og griner for, haha! Skal sies at mine hormoner er helt ute å kjøre om dagen, men det skal også sies at jeg har blitt mer og mer glad i denne lille plassen vi bor på nå, og tryggheten som følger med. Det må noe mer til for at jeg skal rive røttene våres opp med det første. Ta barna bort fra det kjente og trygge. De er sosiale. De får venner over alt. De hadde fått det bra i Ski. Allikevel så var min største frykt som skolebarn å måtte flytte, og det er nok den frykten som dukker opp når jeg tenker på å flytte på barna mine. Kanskje én dag, men ikke nå. Spør meg igjen om ett år, når vi har tre viltre unger i hus og alt for liten plass å bo på ;)

Nå skal jeg videre i et møte. Med et smil om munnen og lave skuldre. Dette føles rett, selvom det fine nyoppussede huset fikk det til å kile litt ekstra i magen min når vi tuslet rundt i det i går :)

Lag dere en fin dag! Klem fra Vinglepetter**

1 kommentar:

Andrea Nyhuus sa...

Åh, så godt at det ordnet seg, og at dere på en måte "slapp" å ta avgjørelsen, om jeg kan si det slik :-p Skjønner at det må være vanskelig når man dras i begge retninger. Vi tok ett valg å flyttet til ett sted i fjor høst, hvor vi begge måtte endre endel på våre forventninger og prioriteringer, men vi gjorde det fordi huset var for fint til å la passere :)
Men vi hadde ingen barn å ta hensyn til, så det kan absolutt ikke sammenlignes.
Men vi måtte allikevel gå i kompromiss med våre egne holdninger og ideer om fremtiden. Men nå trives vi kjempe godt altså, men uvant :)
Masse lykke til med husjakt, det er veldig spennende. Håper det snart dukker opp ett hus for dere i Tomter <3