mandag 19. oktober 2015

Gravid alenemamma til to

Når du våkner brått opp midt på natten av et av dine mange alt for virkelige gravidmareritt, du kjenner du svetter mens du fomler i mørket - hvor er han? Så blir du minnet på at du ligger alene, og den gode armkroken du ellers kryper inn i er ikke der. Dette gjelder jo heldigvis bare for noen få døgn, men jeg må innrømme at vi gleder oss veldig til å se Nicklas igjen nå. 


Å være gravid "alenemamma" til to er tøft. Jeg skal være ærlig å si det. Alt går fint fram til kynnerene kommer, men så setter de en naturlig stopper for meg. En stopper som egentlig ikke kan være der når to barn skal legges og trenger den tålmodige versjonene av mammaen sin. Da må jeg kjempe. Virkelig kjempe for å finne fram tålmodigheten - og jeg føler jeg failer på det området nå. Ingen god følelse. Hadde ikke de bremset meg, hadde formen vært upåklagelig. Jeg kan fint spurte sammen med Teo, så lenge jeg ikke har kynnere. Jeg kan danse, herje og være et levende klatretårn - og slike ting vil jeg gjerne gjøre, men nå har jeg lært meg konsekvensene av det, og den naturlige bremsen må jeg leve med noen få måneder til. 

Det er allikevel ikke derfor savnet etter Nicklas så brått har meldt seg. Jeg savner kjæresten min, rett og slett. Og akkurat det er veldig veldig godt. Man trenger å savne, for da blir man mer takknemlig for hva man har her og nå. Jeg vil nok sette ekstra pris på morgendagen, når jeg våkner opp ved siden av han :)

I går kveld la jeg meg like etter 21. Et fornuftig valg. Det ble mange timer søvn og det trengte jeg. I løpet av natten fikk jeg selskap av både Mia og Teo. Alenetiden med dem kan være krevende, men det er også så godt. Resten av natten sov jeg mellom to nydelige barn, som begge ville ligge inntil meg - og jeg sov så godt. Overraskende godt. På morgenen var det god stemning. Mamma var uthvilt, og det samme var barna. Perfekt start på en ny uke! Nå har jeg vært i Ski og kjøpt ny lader til macen. Den streiket helt plutselig, og siden jeg har hele jobben min på macen kunne ikke det utsettes. De neste timene skal gå med til jobb, før det er foreldresamtale i barnehagen til Mia. Det er duket for å bli en fin ettermiddag. Jeg skal sørge for det :) I morgen når vi våkner er han hjemme igjen. Kanskje ikke 100% uthvilt etter gutteturen, men forhåpentligvis klar for nye sprell, søskendiskusjoner, familiemiddager, leggerutiner og alt som følger med småbarnslivet. Vi gleder oss i hvertfall!

Ingen kommentarer: