mandag 5. oktober 2015

O´du herrrlige jetlag

Fire vakre foreverbarn i vater før hjemreise og jetlagen slo til for fullt

Jetlag har vist seg og ikke være bare bare. Èn ting var når vi reiste til USA; vi ble naturlige A-mennesker som sto opp før fuglene feis og la oss like etter barna på kveldstid. Det førte til masse kvalitetstid og energi til å følge barnas timeplan og aktivitetsmønster gjennom dagen. En absolutt fordel på en slik ferie, for at store og små skulle være fornøyde og glade gjennom dagen. Jeg var forberedt på at ting ville stå litt på hodet når vi kom hjem, men jeg overvurderte nok meg selv og min evne til å kontrollere tiden og søvnen...

Etter ett døgn med reising og minimalt med søvn, var målet å holde øynene oppe fram til leggetid. Det klarte vi utrolig nok alle mann. Teo sovnet til normal tid hjemme hos pappaen sin og det samme gjorde Mia her hjemme. Vi tvang oss til å se en film, og la oss litt senere enn vi egentlig følte for, bare for å være sikre på å sovne i det hodet traff puta. Det skjedde ikke. På ett tidspunkt begynte Nicklas å telle sauer... Jeg derimot prøvde å overbevise meg selv om at jeg sov, men til ingen nytte. Timene gikk, og vi begge lå våkne uten å si et kvekk til hverandre. Mia holdt oss med selskap et par timer, før vi til slutt sovnet av ren utmattelse alle tre. 

Klokken 11 på formiddagen vekket pappaen til Teo han, etter langt over tolv timer med søvn. Vi trodde vår naturlige vekkerklokke av en 2 åring ville vekke oss tidligere enn dette, men så feil kan man ta. Klokken 14:22 var det en smådesperat Nicklas som rev jentene i hus ut av søvnen. Vi hadde sovet bort hele dagen, og rutiner og en smooth overgang før barnehagestart kunne vi brått se langt etter. Tenk at kroppen og tiden kunne lure oss sånn?!

Vi er forberdt på at dagene blir tøffe fremover. Fire trøtte mennesker med helt forskrudd døgnrytme. Minstemor sover, og har gjort det i over en times tid, mens han eldste er fortsatt våken på rommet sitt. Man kan jo ikke akkurat tvinge noen til å sovne... Sannsynligheten for at vi er våkne til langt på natt er relativt stor i dag også, men i morgen er det ingen kjære mor. Nicklas og Teo skal tilbake på jobb og skolen, og Mia har fotografering i barnehagen som innebærer at hun må være på plass senest klokken 09. Jeg har planer i boka, og har alle intensjoner om å gjennomføre dem, slik at sofaen, puta og pleddet ikke blir alt for forlokkende. Jetlag - baksiden ved reising. Så verdt det, men allikevel blir man helt tullete ute å kjøre når man kommer hjem. Sprøtt hvordan kroppen reagerer på slike tidsforskjeller!

Hvordan har dere håndtert jetlag best mulig med deres barn?

1 kommentar:

Veronica sa...

Vi har pleid å sette på vekkerklokken for å tvinge oss tilbake i rytme når vi kommer hjem, men erfaringen er at man likevel må inn i hverdagen for å tvinge kroppen inn i normal modus. Og bare være forberedt på at første uken er forferdelig slitsom..... Det hjelper liksom å vite at det blir litt grusomt:-D lykke til!