tirsdag 27. oktober 2015

Passe kult

Hverdagen går sin gang, og som mamma på syvende(!) året har jeg jo vendt meg til situasjonen - heldigvis. Allikevel dukker det opp øyeblikk hvor jeg bare stopper opp, observerer og så slår det meg; disse miniatyrmenneskene som går rundt her, de er mine. Jeg har laget dem. De er en del av meg. De er mine. Jeg er en MAMMA. Det synes jeg er passe kult! 


Den tanken slo meg brått nå i ettermiddag. Jeg hjalp Mia på med tyllskjørtet sitt, mens Teo satt i sofaen og så på TV, så måtte jeg ta en ekstra titt på dem begge. De vakre barna mine, som er fulle av omsorg, fornuft, intelligens, godhet og humor. Jeg utbrøt plutselig; "Shit, dere to er mine, dere!" Teo så på meg og gliste - ikke overrasket over at mamman hans sa noe snålt. Jeg fortsetter; "Tenk så heldig jeg er a? Som har to sånne små morsomme mennesker som dere her hjemme. Som jeg har produsert. Jeg er passe flink som har lagd to så perfekte unger som dere. Dere er jo de beste ungene i hele verden!" Begge ler, for så og fortsette det dem allerede var i gang med. Jeg blir stående å observere. Tenke tilbake på årene som har gått, og se hvor dem er nå. Jeg blir så fascinert av de to. De små menneskene som bor under samme tak som meg. Når man virkelig tenker over det, så blir man så vanvittig takknemlig. Jeg kjenner i hvertfall at det bruser i hele hjertet mitt over alt jeg får oppleve takket være dem. Utfordringer, oppdagelsesferder i gjørma, samtaler om de rareste ting, kysse myke bollekinn, tørke krokodilletårer, borre ansiktet mitt ned i halsgropa deres, bre over dyna når dem sover søtt, leke "førstemann" - ja, lista er lang, og jeg er så vanvittig takknemlig. Det er stort å få lov å være mamma, og jeg unner alle som vil å få oppleve det, av hele mitt hjerte.


Teo går hjem fra skolen et par dager i uken alene nå. Tenk, så stor han plutselig har blitt. Når han kommer hjem er han hvertfall tre hoder høyere. Så innmari stolt, og så fornøyd over at jeg viser han den tillitten. Jeg er ikke redd for å slippe han ut i trafikken langs skoleveien, for selvom han er aktiv som gutter flest har han alltid vært forsiktig i trafikken og bevisst på konsekvenser. Å ha mulighet til å være hjemme og ta han i mot med åpne armer og litt ettermiddagsmat føles veldig godt. Da har vi litt tid sammen, bare oss to, før jeg går bort i barnehagen og henter Mia. Hun har hele tiden vært veldig tidlig ute språklig. Hun har ingen problemer med å uttale ord, verken norske, svenske eller engelske. Språkøret er på plass kan man si. Hun er også typisk "veslevoksen", veldig nysgjerrig, tullete, elsker å underholde og omsorgsfull med både store og små. Å møte hennes vakre smil i barnehagen, mens hun hopper opp og ned med armene opp i været - det er lykke. Min lille prinsesse, som tar på prinsessekjoler, bunader, tyllskjørt og det som måtte være tilgjengelig så fort hun kommer hjem fra barnehagen. Ikke minst setter jeg pris på samtalene vi har på veien. Alt hun undrer på, alt hun har på hjertet. Sånne stunder er spesielle, og de må man ta vare på. Nå er vi også i en periode der søskenkranglingen har roet seg. De er tilbake der de var før sommeren - til en hverdag som ikke kun består av konkurranser og små dult. Når felles lek og kos faktisk er en del av hverdagen, er det så utrolig fint å se dem sammen. Omsorgen og kjærligheten de har for hverandre kan få ethvert hjerte til å smelte. Det er nok noe alle mammaer kjenner seg igjen i. Søskenkjærlighet, når den er på sitt beste, er magisk!


Vel, nå skal denne mammaen lage litt middag. Det blir tacotirsdag på oss i dag. Bare fordi jeg har lyst på det. Heldigvis er hele familien glad i taco, og kosen hører jo med i hverdagen også, så bon apetit. Vi sees :)

2 kommentarer:

Trine Lise Jacobsen sa...

Hehe, jeg har det akkurat som deg <3 Det er så kos når alle er venner, og min kjekke 1.klassing er også såå fornøyd med å kunne gå hjem selv. Så den dagen mellomste slutter sent i bhg , så er han meget kry når han kommer inn døren <3

På Fredagen er det plandag i bhg og da skal han gå til og fra helt selv <3

Monica Jensen sa...

Hehe, det er stas, rart og spesielt på samme tid når de vokser til og blir mer selvstendige. De vokser med oppgaven/tillitten :) <3