mandag 19. oktober 2015

Positive meg

Er det flere som ikke helt føler seg som seg selv i svangerskapet..?


Det skjer noe med meg når jeg bærer fram et barn. Jeg koser meg og nyter livet i magen, men samtidig så mister jeg en del av meg selv midt oppi det hele. Kroppen begrenser meg, energien synker betraktelig og jeg lever med et konstant savn - et savn etter meg selv. Høres det rart ut? Alt som skjer med kroppen påvirker meg naturligvis sterkt, og jeg føler ikke jeg klarer å være den personen jeg ellers er. Den manglende energien og kroppen som setter stopper påvirker humøret mitt. Jeg er ikke mye sint, men jeg er desto oftere lei meg - uten å være direkte trist. Forstå det den som kan. 

Jeg har mer eller mindre sovet meg gjennom to svangerskap. Null energi, og flust med søvn har vært løsningen. Overgangen fra ikke-gravid til gravid har vært tøff, men samtidig har utgangspunktet mitt vært noe helt annet da. Jeg har slitt med smerter, store smerter, og spesielt i svangerskap nummer to ble smertene mindre mens jeg gikk gravid. De avtok. Jeg var på bånn energimessig, men jeg hadde alt i alt en lettere hverdag. Det siste året har jeg hatt en energi jeg aldri før har merket maken til. Jeg ante ikke hva "uthvilt" ville si, før jeg for en god stund siden tok grep og fulgte de rådene jeg fikk for å oppnå en lettere hverdag. Jeg har fokusert utelukkende på det positive, ignorert det negative og virkelig elsket hvert minutt av livet. En følelse jeg unner alle å oppleve. Overgangen er derfor stor. For plutselig sitter jeg her og føler meg litt som en fremmed i min egen kropp. Dras mot negative ord og tar meg nær av småting. Energien er dalende og smilet vises sjeldnere. Følelsene er utenpå kroppen, og i et land som dette kan man ikke leve et godt liv med følelsene utenpå kroppen - det er for mye negativitet rundt oss. Jeg savner meg. Og jeg lengter etter meg. For i kjent stil vet jeg at jeg finner tilbake til hun - den positive og glade Monica - en liten stund etter fødselen. Sånn omtrent seks uker etter fødselen. Gud, som jeg savner å hoppe, danse, spre positiv energi og glede. Jeg savner å inspirere, by på meg selv og støtte. Jeg savner å gi alt - uten begrensninger og en kropp som stopper meg. Den har stoppet meg nok her i livet, og nå som jeg igjen opplever det føles det som et spark midt i ansiktet. 

Allikevel bærer jeg fram et mirakel. En liten gutt som gir meg stadig vekk tegn på at han har det bra og trives. Jeg nyter livet i magen, drømmer om han og gleder meg vilt til å holde han i armene mine og bli kjent med han. Jeg er takknemlig. Jeg tar det ikke for gitt. Jeg prøver å kose meg. Nyte. Men innimellom tar savnet overhånd - jeg savner jenta jeg ellers er, når jeg ikke befinner meg i svangerskapsdvalen som gjør meg til en person jeg ikke helt er fortrolig med. Det er rart og ikke kjenne igjen seg selv. Innimellom også litt skummelt. 

Nå skal det bli godt å få kjæresten hjem. Han ringte meg nettopp. Jeg har en følelse av at savnet er gjensidig :) Åh, så godt det skal bli å være nær han igjen. Få mannen hjem, han som får fram det beste (og innimellom det verste) i meg. Han som forstår, støtter og løfter meg opp. Han jeg elsker og setter så utrolig stor pris på. Han som får meg til å smile hver eneste dag.

Livet, ass!

Ingen kommentarer: