torsdag 8. oktober 2015

Søvn, visning og barseltid


Det er litt unntakstilstand i heimen om dagen. Søvnmangelen førte til ren desperasjon, men nå som det har sunket inn har vi forstått at sånn er det bare akkurat nå - og så får vi håpe at det går seg til i løpet av de neste par dagene. Vi håper det "bare" skyldes jetlag, og at dette ikke er vaner som er kommet for å bli. Da blir vi trolig smågale. Kan nesten ikke fatte og begripe at slik var Teo sitt første leveår, natt etter natt, uke etter uke :)

Mia har denne uken sovnet til normal tid, og så har vi vekket hun klokken syv om morgenen og sendt hun i barnehagen. Å komme tilbake til hverdagen og de faste rutinene må jo være løsningen for å bli kvitt jetlag..? Men det har ikke gått spesielt smoothe. Hun har våknet igjen rundt 23 og holdt det gående til firetiden på morgenen. Lite søvn på både liten og stor. Den eneste som har fått den søvnen han trenger er Teo, heldigvis. Det har ikke vært gøy å sende en stuptrøtt jente i barnehagen, som er på underskudd så det holder iforhold til søvn. I dag kjente jeg på magefølelsen min, som sa at jeg skulle holde hun hjemme. Gi oss en pause. En pause til å hente oss inn og finne tilbake til rutinene selv. En av mange fordeler ved å være sin egen sjef er at jeg slipper å holde rottehjulet i gang når det er unntakstilstand i heimen. Jeg slipper å ta den kjipe telefonen til sjefen, og jeg slipper å ha dårlig samvittighet. Her gjør jeg det mammahjertet forteller meg at jeg skal gjøre, og i slike perioder føler jeg meg litt ekstra priviligert som har den muligheten. 

Jeg googlet jetlag opp og ned i mente, og det som gikk igjen var blant annet søvn. Som jeg allerede vet; søvn avler søvn. Når man er på underskudd så kan det faktisk forverre og forlenge jetlag´n. Så jeg lot Mia sove til 10:30 i dag. Hun trengte det. Jeg trengte det. Resten av dagen har gått rolig for seg. Ingen dagdupp, men en gåtur i det deilige høstværet for å hente storebror og besøk av bestefar/pappa. Når kvelden kom og det nærmet seg leggetid, holdt vi Mia oppe lenger, mens Teo la seg til normal tid. Når hun har lagt seg til normal tid har hun trolig sett på det som en dupp, og våknet etter tre timer. Nå håper vi at ved å holde hun våken lenger, vil hun sove bedre på natten. Tvi tvi. I skrivende stund slapper hun av i sengen med Kardemomme by, og sovner nok om ikke lenge. Nicklas og jeg har sluttet å si god natt til hverandre. Denne uken har vi i stedet ønsket hverandre lykke til.. Det har vært lange netter med lite søvn. Det tærer på!

Ellers har vi vært på en ny privatvisning i kveld. Det er mange hus som kommer til salgs det neste halve året i Tomter, så det er lov å håpe at vi vil finne et hjem for oss. Vi har i hvertfall flere private visninger vi skal på bare nå i Oktober. Det kan bli spennende! Flaks har jeg derimot ikke troen på at vi har, så tålmodighet er nok noe vi må smøre oss med en god stund til. De godene jeg har i livet har jeg jobbet hardt for, og absolutt ingenting - noen gang - har blitt servert på et sølvfat. Heller tvert imot. Allikevel må det vel være vår tur en vakker dag også, vel? Vår tur til å finne hjemmet vi ønsker å bo og leve i med våre tre barn. Huset vi tittet på i kveld var ikke vårt fremtidige hjem. Det var god plass til en familie på fem, men svært spesielt og vi så ikke potensialet, til tross for at vi er inneforstått med at vi trolig må pusse opp en del den dagen huskjøp blir en realitet. Tiden går, og dukker ikke huset opp i nærmeste framtid legger vi alt av flytteplaner på is fram til barseltiden er over. Det blir vår siste barseltid. Siste gang vi har en nyfødt liten bebis i hus. Den spesielle tiden skal nytes i ro og fred, sammen som en familie. Det er ikke da vi ønsker å stå med oppussing opp til ørene, boende i pappesker. Men at det er en spennende fase i livet, å jakte på drømmehuset, er det ingen tvil om. Skulle bare ønske jakten gikk litt mer på skinner for utålmodige sjeler som meg selv. Den som venter på noe godt.... :)

Nå sovnet lillemor, så vi skal legge oss vi også. Her må vi ta til takke med de timene søvn vi kan få. Vi vet aldri når dagen starter. Kanskje rundt midnatt..? Åh, jetlag blandet med småbarnsidyll er en uslåelig kombinasjon, folkens. Vel, vi sees plutselig. Kanskje på snapchat? :)

Ingen kommentarer: