fredag 20. november 2015

Den berømte J-ræva

Nå går jeg straks inn i en ny uke i svangerskapet. Jeg ser på bilder at jeg er langt ifra stor, men samtidig føler jeg at jeg har baby i hele meg. Jeg føler meg enorm. Jeg er derfor spent på den kommende tiden, for verken han eller jeg vil bli mindre de neste 10 ukene ;)


Fordelen nå er at kroppen og de ulike kroppsdelene står i stil med hverandre. Alt vokser, men magen er uansett i fokus. De ekstra kiloene kan trolig bare jeg se, og Nicklas da, som er så heldig å få se den nakne rumpa mi hver kveld.. I tiden etter fødsel er det derimot duket for en ny periode. Ja, man er nyforelsket i et lite vidunder og lever i barselboblen så det synger etter, men man er ikke blind. Man ser hvordan kroppen ser ut. Jeg har vært gjennom dette to ganger før, så jeg vet jo at det går seg til, men fytti katta - speilet prøver jeg å unngå til det lengste kun iført undertøy. Det er ikke noen likheter med Fotballfrue ved min barselkropp hvertfall. 

Etter svangerskapet med Mia fikk jeg tidenes brystbetennelse, som førte til 496 i crp og blodforgiftning. Smertene var enorme, jeg var dritsjuk og morfinen fikk jeg rett i åra hver andre time døgnet rundt. Jeg var innlagt i åtte døgn. Mia var bare 2 uker gammel. Det var et lite mareritt skal jeg være ærlig. Allikevel tok jeg til tårene over synet av min egen rumpe i speilet på badet på sykehuset. En bagatell, men ille synes jeg det synet var. Den berømte J-ræva var på plass for å si det sånn. Den som går i ett med ryggen. For det er i ukene etter fødsel man ser hva som har skjedd i løpet av et 9 måneders svangerskap. Enorme pupper (mine blir virkelig i en helt egen liga og jeg hater dem), en rygg som går i ett med rumpa, dvask og kiloene som ikke var baby og svangerskap synes plutselig veldig godt. Verdt det? Ja, selvsagt, men jeg skal være ærlig å si at jeg begge gangene har vært livredd for at celulittene, håndtakene/plattformene og hengerumpa aaldri skal bli borte. Jeg gruer meg til akkurat det denne gangen. Kroppen min er ikke noe yngre, og kiloene er ikke ferre. Det kan bli tøffere å komme tilbake til normalen nå!

Samtidig gleder jeg meg som en unge til å se han, holde han i armene mine, lukte på han og bli kjent med han. Om mulig enda mer nå enn i de to forrige svangerskapene. Kanskje det er fordi kroppen er sliten nå, eller så kan det også være fordi jeg vet dobbelt så godt hva vi har i vente. Barseltiden er magisk, til tross for at den ikke nødvendigvis er en dans på roser. Jeg prøver allikevel å nyte her og nå. Innspurten i mitt siste svangerskap, og med spenningen, følelsene, sparkene og alt som hører med - ja, også den derre J-rumpa som allerede glimrer med sitt nærvær!

Nå skal jeg finne noen varme klær og komme meg ut i det nydelige vinterværet for å hente barna. I dag til fots. Jeg trosser kynnere - denne kroppen trenger bevegelse. Vi sees :)

Ingen kommentarer: