søndag 29. november 2015

Tre av fire

Endelig litt tid til å koble av med noe av det jeg liker aller beste; å skrive. Det har vært noen hektiske dager her hjemme med omgangssyken i hus. Mia har vært på nippet til innleggelse på grunn av dehydrering, og ikke bare har hun blitt rammet, men både Nicklas og Teo har vært (og er) nede for telling. Det har gått i stell av barn, vask og skift 24/7, og jeg skal innrømme at jeg er sliten - men slipper jeg unna det samme dem har vært igjennom, er jeg takknemlig for det. Nå gleder vi oss til en normal og sosial hverdag igjen, der vi føler vi har hodet over vann, men først er det duket for hvertfall én hjemmedag til. 48 timers regelen følges slavisk!


Til tross for at Nicklas kjente at formen hans var sviktende, sendte han meg ut døren like før klokken 13 i dag. Jeg var invitert på teamtreff hos Linda - trodde jeg. En liten del av meg tenkte at det var babyshower, men Nicklas som ikke eier pokerfjes, røpet ingenting, og når jeg kjørte opp foran huset hennes var det ingen biler å se. Jeg slo derfor tanken helt fra meg, gikk inn i huset, opp trappen til kjøkkenet og der sto Linda og en annen kollega/venninne. Pluss en haug med mat. Makan som hun hadde ordnet i stand tenkte jeg, og sekunder senere hoppet en hel gjeng inn fra stua. koselig!

Linda og Live, faddere til Mia og Baby M, sto for planleggingen, og alle gjester hadde bidratt med deilig tapas og gode kaker. Tårene sitter løst hos meg, og når man har venner og familie som ordner så fint i stand for lille (stadig voksende) meg, så er det vanskelig å holde tårene tilbake. Åpner jeg opp de slusene, så slutter jeg aldri, så jeg beit det i meg - men ord kan nesten ikke beskrive hvor mye det betyr for meg :) Dere er de beste! Gavene var fantastiske, kortene søte, bleiekaken var superfin og boken til Baby M måtte jeg vente med å lese i til jeg kom hjem - da kom tårene ;) Tusen takk! Dere kunne faktisk ikke valgt en bedre dato, for det var så fantastisk deilig å komme seg ut og bort fra sykestua her hjemme for noen timer, haha!


Nå kaller "pliktene", men nå fikk jeg i det minste gitt dere et lite livstegn ;) Klokken er 21, og alle i huset er våkne. 3 av 4 har lagt seg, men ingen sover, så det er duket for å bli en nokså lang kveld er jeg redd. Tvi tvi. Slike sykdomsrunder er aldri noe å juble over, men det er vel noe alle småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i. Jeg titter innom plutselig igjen, og i mellomtiden ønsker jeg dere fine dager :)

Ingen kommentarer: