fredag 11. desember 2015

Jeg blir fascinert


Kvinnekroppen er ganske fascinerende. Tenk at den kan bære fram et helt nytt liv. Tenk alt kroppen går gjennom i løpet av et svangerskap og i tiden etterpå. Vi kvinner er fader meg tøffe, for det er ingen tvil om at det er en stor påkjenning for kropp og psyke. Allikevel gjør vi det igjen og igjen - fordi det er det fineste mirakel på jord. Rett og slett.

Jeg synes den gravide kroppen er utrolig vakker. Formene, den struttende magen, gløden. Dette er ting jeg legger ekstra godt merke til ved andre, og når jeg ikke er gravid tar jeg meg selv i å mimre tilbake på tidligere svangerskap med hjerter i øynene. For det er de gode minnene man sitter igjen med, og dem er det heldigvis mange av. Selvom det ikke alltid er like lett å fokusere på det når man står midt oppi det selv - med halsbrann, en baby som sparker deg i ribbeina, et bekken som krangler og en kropp som blir tyngre for hver dag som går. Hele mitt liv har jeg fantasert om hvordan det faktisk oppleves å bære fram et lite menneskeliv; kjenne sparkene, se magen vokse og få muligheten til å knytte et helt spesielt bånd til den lille i magen før han/hun i det hele tatt er født. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får oppleve det - både én, to og tre ganger. Allikevel er det i perioder vanskelig å svelge alle forandringer som skjer med kroppen i et så hurtig tempo. Alt vokser - med unntak av hjernen. Den er jeg ganske sikker på at krymper. 

Man er sårbar som gravid. Innimellom kan det oppleves som om følelsene er utenpå kroppen. Hormonene regjerer i kroppen din, og det er ikke alltid like lett å kontrollere tankene og følelsene. Plutselig kan man gråte uten å forstå hvorfor. Man kan bli livredd for ting man vanligvis ikke bekymrer seg for. Stresse seg opp over bagateller. Kjenne kroppen bli svakere, men tyngre. Og på toppen av kaka må man gulpe opp magesyre kun fordi man gjør et iherdig forsøk på å ta på seg sokkene. Dette er ting man kan le av - men når det oppleves oftere og oftere i løpet av en ni måneders periode, er det lov å slenge seg ned på sofaen og innrømme at man er litt lei. Litt utålmodig. Litt ferdig. Jeg har mine dager der jeg føler mer på det enn andre dager. Da er det ekstra godt å ha noen rundt seg som forstår. Som bare kan si de få støttende ordene; "Jeg skjønner det!" Ofte er det ikke mer som skal til.

Ja, det er bare 7-8 uker igjen, men å få høre det når man sover tre timer hver natt, lever med daglige smerter, føler seg tappet for energi og er langt ifra "seg selv" - det er overhodet ikke trøstende. "Det er bare 8 uker igjen. Det går fort!" Alle som har fullgåtte svangerskap bak seg, vet at de siste ukene går alt annet enn fort. På tampen føles hver dag ut som en uke. Det er med andre ord ikke bare å legge seg ned, nyte stillheten og samle krefter - for ofte er kroppen så sliten og lei mot slutten at hver dag oppleves som en kamp. Det eneste man ønsker er å få det lille vakre mennesket på utsiden av kroppen, slik at man kan begynne på neste kapittel i livet. Jeg er ikke der enda, men jeg kommer dit om få uker. Det er sånn vi er laget. Det er derfor vi blir så himla fødeklare mot slutten. Plutselig gleder du deg til å føde og du lengter etter de altoppslukende smertene - det er vilt! :)

Men jeg er fascinert. Mektig imponert faktisk. Over hva kvinnekroppen er i stand til. Inni meg vokser det et lite menneskebarn. Med ti fingre og ti tær. En liten nesetipp og to ører. En perfekt liten gutt, som vi lengter etter å få bli kjent med. Han er en del av meg og kjæresten. Hvordan vil han være, tro? Hvem er han egentlig? Nei, det er helt sinnsykt hva kroppen er i stand til - og jeg kan ikke sette ord på hvor stort det føles å få oppleve dette mirakelet. Ja, jeg har dager der jeg er drittlei, men det går allikevel ikke en dag uten at jeg nyter, smiler, føler og kjenner. Å stryke over den voksende magen og kjenne responsen fra innsiden på mammas berøring - det er noe for seg selv. Et lite mirakel. Vårt mirakel. 

4 kommentarer:

Divamamma sa...

Du er bare så utrolig vakker <3

Ester Johnsen sa...

Utrolig fint bilde av deg. Et bilde forteller mer en 1000 ord, det er virkelig en sannhet i den setningen!

Og teksten i dette innlegget gikk rett inn i hjerte mitt!
Har en sønn på 5 uker, og trodde aldri jeg skulle si dette meg jeg savner å gå gravid! Selv om jeg ble så forarget over at jeg ikke fikk til å kle på meg sokkene selv mot slutten. hehe

Lykke til videre i svangerskapet du vakre menneske <3 og sikkert seint å si det, men gratulerer med det lille mirakelet i magen <3

Monica Jensen sa...

Tusen takk, Divamamma, og like så <3

Monica Jensen sa...

For en utrolig koselig kommentar, Ester - Tusen takk <3

Ja, man husker gjerne de gode dagene og glemmer det tunge etter fødsel. Jeg vil nok føle på det samme i perioder, men så magisk med en liten bebis i hus også. Nyt tiden <3

Tusen takk, det er aldri for sent å gratulere :) Nå gleder jeg meg/er spent på innspurten :D