lørdag 30. januar 2016

Den første sprengen


Nå har Nicklas akkurat tatt med Teo og Mia til Hurlumheihuset for litt lek og morro. Det blir litt kjedelig i lengden her hjemme i babyboblen, og da er det godt å få brukt opp litt energi før barselbesøket kommer litt senere i dag. Det betyr at jeg har noen timer for meg selv nå. Max er jo selvsagt her, men han er ikke spesielt krevende. Jeg tenkte jeg derfor kunne begynne å skrive ned fødselshistorien, slik at jeg får delt den med dere og ikke minst fått den skrevet ned svart på hvitt for min egen del. Det er nok den fødselshistorien jeg synes det er vanskeligst å sette ord på, så derfor har jeg åpnet og lukket macen flere ganger allerede, men nå skal jeg prøve - før mye går i glemmeboka :)

I går kom den første sprengen. Jeg skal være helt ærlig å innrømme at jeg har gruet meg litt til det. Det endte så innmari dårlig under forrige barseltid, med åtte døgn innleggelse, brystbetennelse og blodforgiftning. Denne gangen er jeg mye bedre forberedt og jeg har alle tiltak i hus for å bremse det før det går for langt, men man har jo aldri noen garanti. Jeg får myyye melk, jeg får enorme sprengte pupper, og både Mia og Max var/er små bebiser som ikke nødvendigvis trenger så mye for å bli fornøyd. Den første sprengen kan derfor være rimelig intens, fram til det har stabilisert seg. Når jeg la meg i går kveld, godt pakket inn i ull, var jeg ganske spent på hvordan natten ville bli. Hvor sprengt er det ok å bli...?!

Max har jeg måttet vekke hver tredje time siden fødsel for å få i han mat. Jeg har også vært nødt til å ta pauser under ammingen for å vekke han - ja, han er generelt en veldig bedagelig baby. Hvertfall enn så lenge. Akkurat slik søsteren hans var. Heldigvis steppet han opp i natt når mor trengte det som mest. Kjempeklar for mat hver tredje time, og spiste seg god og mett. For en befrielse. Alle som har opplevd sprengte bryst vet hva jeg snakker om her. Halleluja og kryss i taket! Mellom slagene har han sovet og ladet opp til neste måltid :)

Som dere sikkert skjønner er jeg godt plassert i babyboblen, og her blir jeg en god stund. Vi mammaer er programert på den måten, slik at vi har fokuset der det bør være. Det er deilig å sette livet litt på pause og bare tillate seg å være her, med beina høyt og puppa på vift. En tid som er så innmari spesiell. Nå skal jeg spole noen dager tilbake i tid og gå tilbake til fødsel, så får dere titte innom senere hvis dere ønsker å lese :) Klem fra meg**

2 kommentarer:

Véronique sa...

Gleder meg til å lese fødselshistorien :) Kos deg/dere med barselbesøk :)

Klem

Anonym sa...

Gratulerer som 3-barnsmor kjære deg! lykke!! Lykke til med ammingen! Den første tiden er litt for spennende før man finner rytmen sammen og sprengen stabiliserer seg, håper dette blir en fin ammeperiode for deg! Og om ikke- vel- det er jo andre ting enn bare ammingen som definerer en fin nyfødtperiode heldigvis! Jeg kjenner til spreng ja- slik spreng som gjør en helt fortvilet! men i siste runde fikk jeg tvillinger som heldigvis var to som kunne "hjelpe" meg! Nyt denne tiden- amming eller ikke! Varme klemmer fra Elisabeth!