fredag 15. januar 2016

En samfunnstaper

For å ta et hopp ut av "babyboblen" tenkte jeg å skrive et innlegg om noe jeg har tenkt på flere ganger, men aldri fått ordentlig ned på "papiret". Veien fra å være en samfunnstaper til en bidragsyter. 


Jeg ble mamma som 21åring. Over 10 år yngre enn de fleste i barselgruppen min. Alle tok det som en selvfølge at barnet ikke var planlagt, men det var han - i aller høyeste grad. Jeg følte at mange eldre mødre så ned på meg. Ikke hadde jeg utdannelse eller en god økonomi, men vi klarte oss jo fint til tross. Allikevel følte jeg hele tiden at jeg måtte bevise ovenfor de rundt meg at jeg var en god mamma som fulgte opp på alle mulige områder. Det holdt ikke at jeg hadde en smilende og omsorgsfull sønn, som strålte trygghet fra morgen til kveld. Jeg trengte å vise "hele verden" hva jeg var god for. At jeg mestret rollen med glans. At jeg var en trygg og engasjert mamma som hele tiden ga det lille ekstra.

Da Teo var litt over ett år ble jeg alenemor. 22 år og alenemor - hvor typisk var ikke det? Jeg sto plutselig i en situasjon jeg følte alle forventet at jeg ville havne i, siden jeg var såpass ung. Nå var det meg og poden mot verden. Jeg kunne ikke la dette knekke meg. Det første året opplevde jeg som veldig tøft på mange måter, men ikke på grunn av at jeg var alene. Vi klarte oss strålende, og det å oppdra og følge opp en 1åring gikk over all forventning, til tross for at søvn var en mangelvare. Å trikse hundre prosent jobb ved siden av, var derimot en utfordring til tider. Spesielt siden Teo var så mye syk på grunn av astmaen. Jeg følte meg konstant dratt mellom jobb og privat, og levde med kronisk dårlig samvittighet. Da jeg leverte bekreftelse til arbeidsgiver om at jeg hadde krav på flere "sykt barn-dager" siden han var kronisk syk, gikk det noen dager før jeg fikk en oppsigelse i retur. Plutselig var jeg og mitt arbeid overflødig. Dette var en av mange slag i ansiktet dette året. Jeg følte verden jobbet i mot meg, men jeg sto stødig gjennom alle nedturer og utfordringer. Ingenting skulle knekke meg. Jeg måtte finne løsninger, tenke positivt - for det trengte sønnen min fra meg. Allikevel gikk det ikke en dag uten at jeg følte meg som en samfunnstaper. En alenemor på da 23 år, som plutselig var avhengig av NAV for å få betalt regningene mine. Det bidro ikke akkurat til en god selvtillitt.

Jeg fikk meg ny jobb som jeg stortrivdes i. Det var tre kvarters pendling, men jeg jobbet 80% og fikk dagen til å gå opp med levering-og henting i barnehagen. Smertene jeg hadde kjent på i mange år, ble stadig verre, men det hindret meg ikke fra å gjøre jobben min - både hjemme og på arbeidsplassen. Dette var et vikariat på et halvt år, og jeg hoppet derfra og videre i en stillesittende kontorjobb. Kroppen begynte å krangle mer og mer, helt til det en dag sa stopp. Jeg sto knekt over kjøkkenbenken og gråt av smerter. Behandlinger til mange tusenvis av kroner begynte, sammen med en utredning som skulle vise seg å ta sin tid. Hvorfor hadde en 24 åring så mye smerter som bare økte i omfang og styrke? Legen sykmeldte meg, og jeg var igjen avhengig av NAV. Jeg var langt ifra alene om det, men for meg var det en stor nedtur. Jeg skulle jo bevise for hele verden hva jeg var god for, at jeg klarte meg selv, at jeg sto stødig uansett hva. Til slutt måtte jeg innse fakta, og forstå at "flink pike" ikke gjorde saken noe bedre. Ikke nå. Nå måtte jeg først og fremst gjøre de tiltakene jeg kunne gjøre for å bli bedre.

På dette tidspunktet hadde Nicklas og jeg vært kjærester en stund, og noen måneder senere flyttet han inn sammen med Teo og meg. Like etterpå lyste graviditetstesten positiv. Denne gangen var det ikke planlagt, men allikevel veldig ønsket. Svangerskapet og tiden etter fødsel bar preg av smerter, utfordringer og mange søvnløse netter. Ikke fordi hun holdt meg våken. Mia sov som en stein fra første stund, mens jeg lå våken på jakt etter løsninger. Hva skulle det bli ut av meg? Hvordan skulle jeg kunne se på meg selv som noe annet enn en samfunnstaper? Hvordan skulle jeg kunne bli en bidragsyter både på hjemmebane og i samfunnet ellers? Jeg nektet å leve et liv avhengig av NAV, selvom både fastlegen og legen på revmatisk avdeling anbefalte meg å søke om arbeidsavklaringspenger og begynne på veien mot et liv som uføre..

Det var da jeg ble presentert for businessmulightene i Forever Living. Bransjen var ikke ukjent for meg, og jeg følte meg straks trygg på både markedsplanen og network marketing i seg selv. Produktene kjente jeg til, og hadde selv god erfaring med. Dette var min mulighet. Så mange mennesker hadde lyktes før meg, så hvorfor ikke meg? Nå skulle jeg vise verden og meg selv hva jeg var god for. En slik fantastisk mulighet får man ikke ofte, så det gjaldt å smi mens jernet var varmt. Skjemaet om arbeidsavklaringspenger ble aldri sendt inn, i stedet satte jeg meg klare, tydelige mål og jobbet dedikert mot dem på daglig basis. Litt her og litt der, når formen tillot det og barna ga rom for det, men hver dag - syv dager i uken - til tross for at jeg var "alenemamma" fem til seks dager i uken mens Nicklas spilte håndball. Vil man noe sterkt nok, og har en sterk drivkraft på veien, finner man alltid en løsning. Man graver seg ikke ned i unnskyldninger. Det gikk ikke mange månedene før Forever var min fulltidsinntekt, jeg var selvstendig næringsdrivende og stadig vekk fikk utfordret meg selv positivt. Selvtillitten økte ekstremt, jeg fikk masse ny kunnskap om mat, kosttilskudd og ernæring, som til slutt førte til flere smertefrie dager enn vonde, og jeg vokste enormt som person. Nå litt over 2 år senere ser jeg på meg selv som en stor bidragsyter på alle områder. Jeg får gleden av å løfte opp mennesker som føler de står i samme sko jeg en gang sto i. Jeg får veilede og følge så mange mot deres mål og drømmer. Økonomi er ikke lenger en bekymring, og Nicklas og jeg driver et familieforetak sammen som går veldig bra. Jeg betaler skatten min med glede, og vet at veien fra den typiske samfunnstaper som 22åring til en sterk bidragsyter som 28åring har jeg klart helt selv. Det gir en mestringsfølelse jeg unner alle å oppleve, og jeg vet også at det finnes så mye mer i meg. Man slutter aldri å utvikle seg, med mindre man ønsker det.

For første gang i mitt liv har jeg vært og er jeg oppriktig helhjertet stolt av meg selv - både som mamma, karrierekvinne og person. Jeg klarte det. Veien har vært lang og utfordrende, men jeg klarte det. Og det beste av alt; dette er bare begynnelsen!

Ingen kommentarer: