mandag 25. januar 2016

En sluttdato

Selvom dette svangerskapet har vært tøft og langt på veldig mange måter, er det blandede følelser jeg sitter med nå som det går mot slutten. Akkurat som jeg forventet. Det er tungt. Det er slitsomt. Det er langt ifra en dans på roser. Allikevel er denne tiden helt spesiell, og det er rart å tenke på at dette er siste gang jeg strutter med en slik mage. En tanke jeg er veldig fortrolig med, men ja - det er rart. For første gang avslutter jeg et svangerskap vel viten om at det er siste gang. Selvsagt er det sterke følelser knyttet rundt det :)


Jeg hadde et håp denne tredje gangen.. Et håp om en naturlig start på fødselen hjemme i mitt eget hus. Ja, vi hadde til og med planlagt hjemmefødsel. Akkurat når det kommer til fødsler føler jeg meg veldig privat. Ferrest mulig mennesker skal være innblandet, og jeg har opplevd det som både stressende og ydmykende når rommet har fylt seg med jordmødre og barnepleiere på sykehuset under de forrige fødslene. Jeg vil være alene med mine smerter, sammen med han som står meg aller nærmest. Allikevel er det viktig å være åpen for at ting ikke går etter planen - og det er det jeg omstiller meg til i disse dager. 

Når jeg ventet på Teo ble jeg satt i gang en uke over termin på grunn av svangerskapsforgiftning. Modningspillen ble satt, og de neste fjorten timene trasket jeg rundt i Ullevål sine ganger og ventet på rier. Ikke den starten jeg ønsket, men det viktigste var at han ble født under trygge forhold. Med Mia håpet jeg på en spontan start, og på mange måter fikk jeg det når vannet helt plutselig gikk én dag før termin. Den følelsen, når man blir overrasket på den måten, var stor. Riene uteble dessverre, og etter ett døgn ble modningspillen satt, og de neste atten(!) timene trasket jeg rundt i Ullevål sine ganger mens jeg ventet på riene. Denne tredje siste gangen har jeg håpet i det lengste på en annerledes start, her hjemme. Nå ser det ut som det ønsket ikke går i oppfyllelse. Jeg er moden, jeg har alle tegn i boka på at det nærmer seg fødsel, men riene uteblir. Jeg har begynt å utvikle tegn på svangerskapsforgiftning, og foran meg har jeg en igangsettelsesdato i siktet. Vi har fått en sluttdato. 

Når formen er som den er, gleder jeg meg veldig til å få Lykkeliten trygt på utsiden av magen. Jeg gleder meg til å ta fatt på neste kapittel i livet som trebarnsmor. Fire blir fem. Det er dog vemodig å tenke på at jeg trolig aldri vil få oppleve den starten jeg så sårt har savnet gjennom tre svangerskap. Jeg håper i det lengste at kroppen skal overraske meg positivt før igangsettelse, men en stor del av meg må forberede meg på nye timer i Ullevål sine korridorer, mens man venter på at smertene skal ta over kroppen. Det igjen minner meg på at man aldri kan bestille en fødsel. Man kan ha tusen ønsker, ha sett for seg både det ene og det andre, men til syvende og sist må man bare ta det på sparket. Når fødselen er vel overstått, er det uansett ikke det som betyr noe. 

1 kommentar:

Ragnhild sa...

En stor klem til deg Monica <3