søndag 31. januar 2016

Fødselshistorien // Max 27.01.2016

Husfreden har senket seg etter en fin helg, og jeg benytter anledningen til å få fødselshistorien ned på papiret. Det har tidligere vært så enkelt, men denne gangen synes jeg det er vanskelig å finne ordene. Den ble så annerledes enn hva jeg hadde sett for meg, og jeg har litt blandede følelser rundt det. Samtidig gikk det jo veldig bra, så sånn sett er jeg ikke annet enn fornøyd. Tror det hele bare trenger å synke inn litt mer. Jeg starter ved begynnelsen..

Det aller siste magebildet

Fredag 22. Januar

Jeg hadde hele uken slitt med en hodepine som stadig ble verre. Jeg mistenkte at det var anspenthet og stress som var årsaken, men når det bare ble verre og verre tok jeg til slutt en telefon til føden. Kunne man utvikle svangerskapsforgiftning uten ødem? Jeg fikk beskjed om å komme inn med én gang. På sykehuset ble det tatt alle mulige tester av meg. De tok også ultralyd, som viste at Max var en del mindre enn forventet. Før jeg visste ordet av det satt jeg med en igangsettelsesdato i hånden; Tirsdag 26.januar. Jeg var både satt ut, stresset og lettet. Nå måtte jeg innstille meg på en tredje igangsettelse og planen om hjemmefødsel gikk rett i vasken. Samtidig var jeg lettet over at sykehuset tok sånn grep i en situasjon som var utenfor min kontroll.

Tirsdag 26. Januar

Ca kl 10: Vi møtte opp på fødeavdeling A på Ullevål sykehus som avtalt. Der ble vi plassert på et rom med to andre par og jeg ble koblet til CTG. Igangsettelse kan by på mye venting, så vi begge belaget oss på en lang dag og mulig natt i Ullevål sine korridorer. Dette har vi vært med på før!


Ca kl 11:30: Legen og jordmor tittet innom, og jeg ble undersøkt/strippet og en modningspille ble satt inn. Tidligere har jeg trengt opptil flere slike piller før det har vært noe action. Nå kjente jeg små tak etter veldig kort tid. Vi ble positivt overrasket, og fikk en liten forhåpning om at det ville starte raskere enn forventet.

Kl 13: Søsteren min og kjæresten hennes møtte oss i kantina på Ullevål sykehus. De var kommet for å spise lunsj med oss. Veldig hyggelig med litt selskap i ventetiden. Etter at vi hadde spist gikk de litt rundt med oss og utforsket dette vanvittig spennende sykehuset, og jeg bemerket meg at takene i magen og ryggen fortsatt var der. En lettelse over at de i det minste ikke hadde gitt seg!

Kl 16: Vi var tilbake på venterommet og jeg ble undersøkt av jordmor igjen. En bitteliten fremgang, men ikke noe å rope hurra over. Hun strippet meg, noe jeg har vært gjennom mange ganger tidligere gjennom tre svangerskap, men denne gangen var det fryktelig ubehagelig. Dette førte til kraftigere tak, og jeg fant ut at det beste var å sitte på sengekanten. Stillingen som har fungert best for meg under to fødsler.

Ca kl 17: Jordmor registrerte riene på CTG, og konkluderte med at jeg ikke trengte flere modningspiller. Det kunne i verste fall føre til styrtfødsel og rier ute av kontroll, så vi fikk ta tiden til hjelp. Like etterpå var vi plassert på fødestuen der Max skulle komme til verden, bare Nicklas og meg. Det er godt å være på alenerom når smertene øker, spesielt siden jeg liker stillhet rundt meg og minst mulig mennesker i en slik situasjon.

Tingene hans blir lagt klart på sengen. Min motivasjon. Snart er han her.

Tredjemann blir ofte kalt "luringen". Ikke fordi selve fødselen nødvendigvis er tøffere, men fordi forløpet kan ta lang tid. Man kan gå med såkalte "lurerier" en god stund. Disse kan være energitappende, uten at de er direkte vonde. Det fikk jeg kjenne på denne dagen. Riene kom hvert tredje minutt og varte i 40 sekunder. Jeg pratet meg gjennom dem uten problemer og slappet av så godt jeg kunne, så det var ingen tvil i mitt hjerte at disse hadde liten effekt. Sånn fortsatte det i flere timer.. Legen og jordmor diskuterte hva de skulle gjøre for å få fortgang på det hele, slik at vi slapp en lang natt med "lurerier".

Ca kl 22: De bestemte seg for å ta vannet mitt. Det hadde vært liten fremgang de siste timene. Jeg visste at det trolig ville brake løs så fort vannet ble tatt, så jeg måtte psyke meg opp i noen minutter, før jeg sa meg enig. Vannet ble tatt, og jeg hadde rett - nå begynte det å ta seg opp. Umiddelbart. Nå økte smerten, og jeg måtte puste meg gjennom flere av dem. De kom regelmessig, men varierte i styrke ut ifra hvilken stilling jeg befant meg i. Jeg prøvde å stå mest mulig, for å la tyngdekraften jobbe med riene. Jeg var også innom dusjen en liten tur, men når ny jordmor kom på vakt var det også tid for ny undersøkelse. Dette var et kjent fjes som hadde fulgt meg gjennom store deler av svangerskapet med Mia.


Ca kl 23: Aktiv fødsel! Riene var vonde og lange, og de kom hyppig. Jeg lå i sengen, som er langt ifra den beste stillingen for meg under en fødsel. Jeg måtte ligge mens fosterlyden ble registrert, og når det var gjort klarte jeg rett og slett ikke å komme meg opp derfra igjen. Kroppen var låst i den ene stillingen, og min jobb var å puste meg gjennom riene. Dette gjorde jeg mens jeg lå sidelengs i sengen, samtidig som Nicklas masserte ryggen min.

Onsdag 27. februar

Ca kl 01: Jeg ville kaste inn håndkle! Pakken bagen og reise hjem! Jeg hadde rier jeg aldri før har kjent maken til. De var verken merkbare i magen eller ryggen. De satt utelukkende i underlivet og det sprengte helt sinnsykt på. På dette tidspunktet slet jeg med å puste, og desperate skrik og fortvilte rop ble avfyrt når riene herjet som verst med kroppen. Å føde uten smertelindring konkluderte jeg raskt med at var noe forbanna tull. Jeg ville ha epidural. . På dette tidspunktet hadde jeg 8cm åpning, og jeg visste at epidural ville utelukkes hvis jeg drøyde tiden noe lenger. Det kunne ikke skje, for jeg trengte virkelig en liten pause før innspurten.

Jordmor kontaktet anestesilegen, og kom tilbake med beskjeden om at han trolig ikke var på fødestuen før om tre kvarter. Tre kvarter?! Jeg begynte å miste motet om smertelindring, og prøvde alt jeg kunne å forsvinne inn i min egen verden. Den verdenen der jeg jobber med riene i fred og ro, later som at nedre del av kroppen ikke er min og fokuserer 100% på pusten. Lettere sagt enn gjort, for riene ble ikke akkurat mildere. De varte i 90 sekunder og kom radig. Jeg hadde også en jordmor på fødestuen som var mer enn snakkesalig. Kun velment, men når skravla gikk i ett under hver eneste rie klarte jeg til slutt ikke noe annet enn å be hun være stille - med en veldig tydelig tone. Jeg nådde ikke helt fram, for i bakgrunnen hørte jeg hele tiden stemmen hennes, og det gjorde det vanskelig for meg å være i fødebobla mi. Har jeg nevnt før at jeg trenger helt ro? 

Ca kl 02: Det var gått en time og jeg hadde enda ikke fått epidural. Jeg nevnte at jeg ikke var klar for å presse før jeg hadde fått en pause, men jordmor svarte at hvis babyen ville ut, så kunne vi ikke akkurat stoppe han. Jeg ser poenget hennes, selvom der og da var fokuset mitt aller mest på epiduralen som stadig lot vente på seg... Gulroten i enden av gata. Man kan få litt urasjonelle tanker når man har slike sinnsyke smerter!

Ca kl 02:45: Anestesilegen kom inn på fødestuen. Mannen jeg hadde ventet på i nesten to timer. Jeg tror han fikk høre at han var guds gave til kvinnen, men jeg er ikke sikker altså.. Etter litt fram og tilbake ble epiduralen satt, og jeg forberedte meg på en tur innom himmelen. Nå skulle jeg jo få den etterlengtede pausen. Smertelindringen gjorde meg avslappet og søvnig mellom riene, men under selve riene var det like ille. Det sprengte mer og mer på. 

Ca kl 03:00: Jordmor stusset på at epiduralen ikke tok toppen av smertene mine, og vurderte å ringe på anestesilegen igjen. Tydeligvis fungerte den ikke som den skulle. Jeg begynte å kjenne på kvalmen mellom riene, og presset økte mer og mer på. Jeg kjente at det ikke var lenge igjen. Nå fikk vi snart hilse på Max, og jeg forberedte meg på pressriene, så godt det lar seg gjøre. 

Ca kl 03:20: Hodet var helt nede ved bekkenbunnen og jeg hadde 10cm åpning. Jeg fikk beskjed om å prøvepresse. Tidligere har jeg nemlig slitt med å få "kontakt" på grunn av epiduralen og andre inngrep, men denne gangen fungerte ikke smertelindringen slik den skulle, og det resulterte i helt andre smerter - men også en kontakt jeg aldri før har kjent maken til. Nå i ettertid er jeg veldig glad for at jeg fikk kjenne hvordan pressriene kan oppleves uten å være bedøvet.

Kl. 03:30: Barnepleier ble innkalt til fødestuen, og jeg begynte å presse for alvor. Jeg gir alt jeg har og kjenner en smerte som ikke kan beskrives med ord. Det river i hele meg, men dette er ikke tid og sted for å gi opp. Her må man presse til man ikke har mer å gi - og da må man jaggu presse litt til. 

Ca kl 03:37: Jordmor ber meg puste. Jeg vet hva det betyr; hun vil at jeg skal holde igjen. Er jeg virkelig snart ferdig? Pressefasen har vart så lenge med de forrige, mens nå har jeg jo kun presset i noen minutter. Jeg kjenner lettelsen ta over kroppen. Snart er han her!

Kl 03:38: "Kom igjen, press, Monica! Sånn ja! Nå kommer han! Nå presser du det siste du har på ren viljestyrke! BRA!"

Kl 03:39: Rommet fylles umiddelbart med et hyl, og en liten kropp blir lagt opp på brystet mitt. Jeg klarer ikke å holde tårene igjen, og hele meg rister mens tårene spruter. Endelig!! Så vakker, så perfekt, så etterlengtet. Vår kjære Max har endelig blitt født. Ett av mine tre beste og største øyeblikk. Ren, skjær lykke!


Der og da, mens riene herjet, var det grusomt. Jeg følte selv at jeg taklet smertene dårlig, og at fødselen var alt for overveldende. Nå, noen dager senere, klarer jeg å se det på en annen måte. 4,5 timer aktiv fødsel. Ca 15 minutter med pressrier. Smertene er midlertidige. De varer ikke for alltid, selvom det kanskje føles sånn der og da. Gradvis kommer smertene i skyggen for hva jeg/vi faktisk fikk oppleve; et nytt mirakel. 


Magien ved fødselssmerter; de blir som regel fort glemt. Jeg ville gjort det igjen og igjen for å få oppleve denne fine lille gutten, som i skrivende stund sover søtt ved siden av meg. Allikevel er jeg veldig fortrolig med og glad for at dette var siste gang kroppen min skulle gjennom noe sånt. Det er beinhardt å føde et barn. Det er en smerte som ikke kan beskrives med ord. Det er en ut-av-deg-selv-opplevelse. Men mest av alt er det en opplevelse man aldri ville vært foruten!

Jeg føler meg som verdens heldigste som får lov å være mammaen til Teo, Mia og Max. Mine tre små mirakler!

1 kommentar:

Maylen sa...

For en fin fødselshistorie! Jeg tenker at det er jo helt vanvittig å føde, at det går ant liksom...! Jeg tror alle som nettopp har født føler at fødselen var litt kaotisk.. Jeg hadde drømmefødsel (fødte raskt og greit, men revnet skikkelig uten noe drama) og jeg brukte kjempe lang tid på å tenke gjennom fødselen å "komme meg videre". Tøft gjort at du har gjort denne mega tøffe jobben hele tre ganger! :D
Jeg fikk epidural på slutten fordi jeg trengte å snakke litt før pressriene.. Hadde ikke sagt ett ord siden vi ankom føden og jeg ville gjerne fortelle litt om hvordan jeg ville ha det. Jeg fikk epidural som virket umiddelbart og jeg fikk slappet veldig godt av, så de skrudde den helt av etter et kvarter eller noe. Innen pressriene startet var bedøvelsen vekke. For en følelse å kjenne alt som foregikk!
Gratulerer med den lille 😊