fredag 15. januar 2016

I ventetiden..

Når fødselen nærmer seg er det fint lite annet som kan ta fokuset bort fra det man har i ventet. Man lengter, venter og kjenner etter. Er det noe på gang snart? Jeg har hatt modningsrier/smerter i flere dager, så i går trigget akupunktøren min flere punkter som skal åpne, dra ned, modne og avspenne. Jeg dro derfra med godt mot, og videre til barnehagen for å hente Mia. Der møtte to trøtte øyne meg, og jeg var glad for at jeg kom dit såpass tidlig som jeg gjorde. Hun hadde så og si ikke spist noe den dagen, og jeg begynte å frykte en ny runde med oppkast. Det ville jo vært typisk, ikke sant? Jeg har tidligere skrevet om hennes diagnose; syklisk brekning syndrom. Hun har vært mye bedre det siste halve året, der vi har klart å stoppe "anfallene" før de har tatt over kroppen hennes de neste fem dagene, men nå før jul var vi gjennom en heavy runde trigget av omgangssyken. 


Da vi kom hjem ble hun en del verre, så hun fikk en paracet. Rett før leggetid kastet hun opp. Masse. Jeg låste kroppen, så for meg fem dager med oppkast, mulig innleggelse - man vet aldri hvordan disse rundene kan utvikle seg. En mulig fødsel ble avskrevet fra timeplanen foråsiresånn, og når stresset og adrenalinet herjer i kroppen skal det også mer til for å utvikle rier. Nå var jeg innstilt på å være en tilstedeværende mamma de neste dagene. Natten gikk fint, men nettene er som regel gode under slike perioder. I dag våknet hun opp og var slapp, og dagen har gått med til hvile. Selvom hun ikke er seg selv 100% igjen, ser det ut som vi klarte å bremse det i tide denne gangen. Bank i bordet og kryss i taket - vi håper. Hun begynner i hvertfall å kvikne ordentlig til, og glimtet i øynene er tilbake igjen :)


Alt er i hus til BabyM. Nå mangler vi bare den lille nyfødte skatten våres.. Modningstegnene er her i aller høyeste grad, og vi alle fire er spente på når han kommer. Storebroren i hus gleder seg enormt! Kommer han om få dager eller om noen uker? Det er umulig å vite, og det gjør innspurten både spennende og nervepirrende. Jeg har i alle tre svangerskap vært veldig nervøs mot slutten. Bekymret. Trengt masse bekreftelse på at bebisen i magen har det fint. Jeg prøver å roe meg selv ned nå. Puste. Slappe av. Og på den måten ikke sette en stopper for jobben kroppen gjør, slik jeg føler jeg har gjort tidligere. Jeg vil så innmari gjerne at det skal starte av seg selv denne gangen. Man er så lei på slutten, men det er allikevel tankene og følelsene rundt akkurat denne tiden jeg en dag vil savne. Snart får vi møte han, vårt nye familiemedlem, vår lille BabyM. Så heldig jeg er som skal oppleve dette mirakelet for tredje gang. Jeg grugleder meg til det braker løs. Vil det oppleves like stort denne gangen, tro? Det vil det nok, selvom det nesten føles umulig ut. Det var jo så himla stort de to første gangene :)

2 kommentarer:

Anonym sa...

Så fint det går bedre med Mia! Du skriver dere klarer å stoppe det i tide? Hvordan gjør dere det?

Monica Jensen sa...

Hun klager aldri over smerter eller hodepine, og som regel starter det med migrene. Ser vi at hun har migrene, og gir hun paracet tidsnok, så blir det gjerne 1-2 dager med oppkast i stedet for 5 dager. Gir vi ikke paracet før det har gått for langt, så holder hun det gående og da kommer alt opp i 5 dager, der dag 3 og 4 er desidert verst.