torsdag 25. februar 2016

Han kræsjet i oss

I dag har vi hatt litt av en dag!


Etter en gjennomgang i huset/kaoset på formiddagen, sendte vi Teo avgårde på en liten vinterferie med pappaen sin, før vi kjørte videre inn til Oslo for å handle inn materialer til huset. Mia er på miniferie hos farmoren sin, slik at vi skal få gjort mest mulig disse to dagene. Da vi ankom Oslo ble vi jo møtt av et trafikkaos uten like nå som Bryntunellen er stengt, og i første rundkjøring vi sto fast i tenkte jeg i mitt stille sinn; "får vi ikke en bil i rumpa nå, så gjør vi det aldri". Det virket som at alle rundt oss hadde dårlig tid, og alle ville først frem. Slik fungerer det ikke i en rundkjøring. 10 minutter senere smalt det. En stor Bring varebil plantet fronten sin inn i rumpa vår når vi sto bomfast i neste rundkjøring!

Først fikk jeg hjertet i halsen. Babyen min! Jeg snudde meg brått og så at han hadde det tilsynelatende fint i baksetet. Deretter ble jeg forbanna. Skikkelig forbanna. Løkhue i bringbilen prøvde faktisk å legge skyld på oss, som sto bomfast i rundkjøringen, når han kjørte inn i oss bakfra. Han kan umulig ha sett på veien. Da måtte jeg sette meg inn i bilen for og ikke gjøre noe jeg kanskje ville angre på. Da vi omsider kjørte videre kom tårene. Så evig takknemlig jeg er for at alt gikk fint med Max. Bilen vår er ikke mer enn to uker gammel. Klissny. Så himla typisk. Men bil er bil. Det viktigste er at ingen ble skadet, og etter en liten tur på legevakten fikk vi bekreftet at minstemann ikke hadde tatt noen skade i kræsjen. Lettelse. Vi er glade for at vi kjørte en såpass stor, robust og trygg bil.

Målet vårt var jo å handle inn materialer, så det fikk vi også gjort. Vi er begge enige om hva slags stil og farger vi ønsker i huset, så etter fem minutter i butikken hadde vi kjøpt baderomsinnredning, fliser til badet, fliser til gangen og gulv til hele huset. Mannen som hjalp oss i butikken hadde aldri vært borti en mer effektiv dame på shopping. Det å være effektiv er liksom min greie. Man oppnår ingenting her i verden hvis man ikke kan gasse på litt og faktisk gjøre fremfor å prate. Med et smil om munnen forlot jeg butikken; ting kunne strykes av to do-listen som er litt for lang om dagen. Ammetåka slo derimot inn to sekunder senere, og jeg tittet spørrende på Nicklas mens jeg spurte; "hva slags fliser valgte vi til gangen igjen?" Da knakk han sammen i latter. Man er rimelig effektiv når man ikke registrerer hva man kjøper, haha. Jeg tipper det blir bra ;)

Nå har vi en rolig kveld hjemme med minstemann. I morgen skal flere materialer handles inn og det vi kjøpte i dag skal hentes. Utpå ettermiddagen kommer Mia hjem igjen, og jeg gleder meg vilt til å se jenta mi igjen. Jeg hadde gledet meg til en familiehelg med alle fem, men Teo og pappaen har rømt til hytta med familien på den kanten, så det blir bare oss fire. Jeg er nok ekstra følsom om dagen, for når ett av barna er borte er savnet så intenst. Litt kaos innimellom når jeg er alene med alle tre, men også veldig godt å ha gjengen min samlet. Samtidig unner jeg Teo litt pappatid, og vi skal definitivt ta igjen kosen de neste ukedagene og helgene :) Nå derimot, nå er det tid med minstemann og kjæresten som står for tur. En rolig og avslappende kveld, med tid til å puste ut, senke skuldrene og finne roen!

3 kommentarer:

Véronique sa...

Godt å høre at det gikk bra med dere i dag etter dere ble påkjørt bakfra. Enig med deg at bil er bil, men veldig ergelig når bilen er 2 uker gammel.

Ha en fin kveld!

Klem!

Stine sa...

Godt å høre at alt gikk bra!! <3
Bare husk å få ny bilstol til lillegull. Bilstol som har vært i kræsj skal alltid kondemneres :)

Monica Jensen sa...

Veronique:

Det er veldig kjedelig når bilen er så ny. Prøver å ikke tenke på det, for da blir jeg forbanna :P men når det skal sies er jeg glad det var den bilen vi satt i når først ulykken var ute, og ikke en mindre bil, med tanke på Max :)

Stine:

Ny bilstol er ordnet via forsikringsselskapet :) :)