tirsdag 9. februar 2016

Ikke helt som planlagt

Gjett hvem som ikke var ute av døren 06:30 i dag morres...? 

Egentlig skulle vi vært inne på Ullevål sykehus klokken åtte i dag morres, for så å reise videre til Live og Ruben på frokostdate. Slik ble det altså ikke. Ruben er syk, med RS-symptomer, så vi må ha daten våres til gode fram til han er frisk igjen. I tillegg var natten noe krevende, som resulterte i at jeg ikke sovnet ordentlig før nærmere halv seks. Ca da jeg burde stått opp. Med øynene i kryss og en lang time med rushtrafikk foran meg, tok Max og jeg en sjefsavgjørelse om å endre timen og bli hjemme. Klokt valg!


I går kveld sov Max i vuggen sin for aller første gang. Hittil har han ligget mellom oss i sengen i nestet sitt. Jeg trakk vuggen inntil sengen og la meg til rette for å sove. Det var da hønemoren i meg våknet. Skulle han ligge heeeelt der borte alene? Altså, vuggen sto klin inntil min side av sengen. Jeg kunne ligge med hodet på puten og stryke han på kinnet. Men dere vet... Man blir litt tullerusk når det kommer til disse små. Plutselig fikk jeg det for meg at han sov litt for godt, så det beste var nok å løfte han over i senga vår, så han kunne lukte oss og merke bevegelsene våres. På dette tidspunktet ler kjæresten litt oppgitt, men det blir stille når han faktisk ser at jeg løfter det sovende barnet opp fra vuggen for å ha han tett inntil meg. Jeg er nemlig skikkelig i mot å vekke et sovende barn. Såpass imot at hvis Mia sover når de andre skal ut døren på morgenen, så får heller hun en hjemmedag med meg fremfor å bli vekket. Man vekker aldri et sovende barn!

Men hva skjedde? Max kjente jo umiddelbart lukten av mamma, og selvom han ikke direkte våknet (han har øynene igjen 23 timer i døgnet), så var det tydelig at han ønsket mat. Så mat ble det. Det jeg ikke hadde sett for meg var at den lille gutten på snart to uker fant ut at han ville benytte anledningen til en aldri så liten økenatt. Karma. Mer mat i matfatet. Jeg ammet derfor titt og ofte, og mellom slagene dyttet jeg smokken inn i munnen på denne lille fine skatten, som da lå godt plassert i vuggen sin. Litt ekstra plass i senga var jo trossalt ganske deilig.. Det var ingen gråt, men kaving og grynting. Ergo; umulig for mor å sove. Etter enda en runde med påfyll i femtiden sovnet han som en stein, og det gjorde jeg også, før klokken min ringte like etterpå og fortalte at nå skal du sette deg i bilen og stå i kø inn til Oslo.... Det var da planene raknet. Det var da vi fant ut at det var på sin plass med et par timer til på øyet. Det var da vi ikke satt i bilen 06:30 slik vi skulle foråsiresånn.

Behind the scene

Nå er vi hjemme hos Mamma, før vi om en times tid skal kjøre hjemover og hente resten av flokken vår. Det ble ikke helt som planlagt i dag, men hva annet kan forventes? Er det ikke litt høl i hodet å måtte dra en nyfødt liten tass ut døren så latterlig tidlig på morgenen?! Vel, vi gir det et nytt forsøk en annen dag, og da må vi gjennomføre. Jeg tror ikke sykehuset setter pris på at jeg flytter på timene i siste liten, selvom det var høyst nødvendig akkurat i dag ;) 

I kveld skal han få sove i vuggen sin. Hvis han vil.

Ingen kommentarer: