tirsdag 16. februar 2016

Med tårer i øynene


Da kjæresten og jeg var ute og spiste lunsj sammen her om dagen ble vi sittende å prate litt om barna, skolen og barnehagen - og ikke minst hvordan barna takler de ulike situasjonene. Mia er for eksempel veldig var når det kommer til tilsnakk, og tar slike ting fryktelig personlig. Det er noe jeg kan kjenne meg veldig igjen i, for når jeg selv var yngre var jeg livredd for å få kjeft i barnehagen og på skolen. Det ble til at jeg nevnte noen episoder som sitter godt igjen i minnet mitt fra jeg selv gikk i barnehagen. 

Jeg var relativt ny i barnehagen og langt ifra trygg på alle ansatte. En ettermiddag havnet jeg i en diskusjon med en gutt om hvem av oss som skulle få lov å leke på puterommet. Jeg var allerede i full gang med leken med en venninne, og han og en annen gutt kom for å ta over med sin actionlek. Jeg husker så godt at han sparket meg, og min naturlige respons var å slå tilbake, men det var kun jeg som fikk tilsnakk fra den ansatte og beskjed om å gå fra puterommet. Jeg satt for meg selv og hikstet helt til mamma hentet meg. Når jeg ser tilbake på situasjonen så opplever jeg det fortsatt som urettferdig. Hvor gammel var jeg? 5 år kanskje..? Men enkelte episoder sitter brent fast i hodet.

For ikke å snakke om appelsinepisoden.. Vi hadde frukt etter lunsjen i barnehagen hver dag, og fikk alltid lov å velge mellom appelsin eller epler. Som liten likte jeg ikke epler, men jeg var til gjengjeld veldig glad i appelsiner. Vel, det var første og siste gang jeg valgte å takke ja til frukt etter lunsjen. Jeg hadde ingen fortenner, og det var umulig for meg å spise fruktkjøttet på appelsinbåten. Jeg prøvde iherdig, men med et glippeglis uten like så gikk det bare ikke. Jeg husker at en ansatt (kjeftesmella fra historien lenger opp) sa at jeg pent måtte sitte ved bordet til jeg hadde spist opp appelsinen jeg hadde forskynt meg med. Resten av avdelingen fikk gå fra bordet og gå ut å leke, mens jeg satt ved bordet mutters alene og prøvde for harde livet å få i meg appelsinen.. Det er nok et øyeblikk jeg aldri glemmer. Snakk om å få et barn til å føle seg bitteliten. 

Mens jeg delte disse traumatiske (...) opplevelsene fra barndommen min med Nicklas, presset plutselig tårene på. Nicklas tittet på meg med store øyne, før han utbrøt: "Begynner du seriøst å grine nå..?" Vi begge braste ut i latter, mens tårene mine rant i strie strømmer nedover kinnene mine. "Jøss, du må virkelig ha opplevd mye traumatisk som ung du!", fortsatte han. Ja, så er hormonene litt på bærtur om dagen, men samtidig var det ikke episodene i seg selv som har satt sine spor, men følelsen jeg satt igjen med. Mangelen på forståelse. Det å føle at en voksen autoritær person bare overkjørte meg og mine følelser totalt. Det minner meg på at vi må lytte til barna våres. Vise dem respekt. Vise forståelse. Ikke minst vise støtte hvis de havner i ubehagelige situasjoner på skolen eller i barnehagen. Hvis vi ikke backer dem opp og kjemper for dem, hvem skal gjøre det da? Selvom det kan være en bagatell i våres øyne, kan det oppleves som en stor sak hos et lite barn, og sette sine spor. 

Dette har jeg i bakhodet, så "verdensproblemene" til barna mine blir alltid tatt seriøst. De skal forhåpentligvis slippe å tenke tilbake på en teit hendelse i barnehagen hver gang de spiser en appelsin for eksempel ;)

1 kommentar:

Véronique sa...

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og husker veldig godt situasjonene ennå.

Klem!