lørdag 13. februar 2016

På latsiden?

Jeg ga meg selv de to ukene jeg sårt trengte til å gjøre mer eller mindre ikke noe annet enn å amme, kose, sove og bli kjent. Ingen stress. Ingen avtaler. Ikke engang en liten gåtur. Jeg ville ha roen jeg ikke har gitt meg selv etter de to forrige svangerskapene, og det har jeg virkelig hatt godt av. Det er fortsatt det dagene hovedsakelig består av, slik det også skal være, men nå har jeg hatt energi og lyst til å bevege meg ut av dvalen igjen. Dvalen jeg har befunnet meg i de siste månedene. Med to eldre søsken i hus er det godt å ta litt mer del igjen. Man kan ikke ligge på latsiden hvis man skal holde følge med dem. Det er godt å være tilbake. Det er deilig å være tilstede for alvor igjen. 

I går dro Max og jeg til Sarpsborg. Det som skulle bli en liten kveldstur for å møte kollegaer/venner endte med en natt på hotell. Det begynte å bli glatt da vi kjørte nedover, og på veien kjørte vi forbi både en og to ulykker. Jeg er vanligvis ikke redd på vinterføret og er veldig trygg på meg selv som sjåfør, men når været forverret seg utover kvelden fristet det lite å kjøre hjemover på glattisen med en liten bebis i baksetet. Selvom jeg kjører etter forholdene, er det mange andre på veien som ikke gjør det. Jeg booket oss derfor inn på hotell for natten. Max sin første hotellovernatting, knappe to uker gammel. Spontan kan man fortsatt være som trebarnsmor tydeligvis ;) 

Max og mamsens første natt på hotell sammen

Selvom det ikke var helt etter planen, så gikk det jo fint. Max hadde jo det han trengte av mat og stelleprodukter, og jeg ordnet det lille nødvendige jeg trengte for en natt borte. Vi dro hjemover i 12-tiden i dag, og etter en liten tur hjemom reiste vi videre til håndballhallen. Sesongens siste cup sto for tur for Teo sin del, og siden jeg ikke fikk med meg den forrige cupen var det ekstremt viktig for meg å være tilstede i dag. Det betyr så mye for han at jeg og familien står på sidelinjen og heier. Timene i hallen ble brått mange, og når kampene var vel overstått, men gutta måtte vente en god stund til på premieutdeling, var det ok å kaste inn håndkle. Mia var lei av håndball, så jeg tok med meg de to minste hjem, ordnet dem i stand for kvelden, så tilbrakte vi siste timene før leggetid i sofakroken under dyna med kveldsmat og film på tv-en. Da var lillemor fornøyd og utbrøt; "Mamma, du er så snill mot meg du!" mens hun smilte fra øre til øre. Da blir mor soft som en liten bamse skal jeg fortelle dere. Små ord fra barnemunn som betyr alt :)

På vei til håndballhallen

Så som dere kanskje forstår har det vært en lang, men fin dag. Eller et langt døgn kan jeg vel egentlig si.. Jeg slapper ikke like godt av borte som hjemme, selvom det også er deilig å rømme huset i ny og ned. Nå har i hvertfall roen senket seg her på lørdagskvelden og de tre små sover. Til en forandring skal jeg dra med meg kjæresten i seng til en fornuftig tid. Det blir intervallsoving for tiden, og selvom energien er tilstedeværende gjennom dagen føler jeg meg mer eller mindre som en zombie på natten. Det gjelder å sove når man kan har jeg lært, men noen ganger er det lettere i teorien enn i praksis ;) Vel, med dét sier jeg god natt og ønsker dere en fortsatt fin lørdagskveld. Klem fra meg**

Ingen kommentarer: