søndag 20. mars 2016

Dårlig tid


Jeg er en person som har kronisk dårlig tid, og det har livet mitt bært preg av opp gjennom alle år. Jeg hadde dårlig tid når det kom til det å bli voksen. Jeg skulle ønske jeg forsto da at barndommen var verdt å holde fast på en stund til, for alvoret som følger med voksenlivet kommer tidsnok uansett. Jeg hadde dårlig tid når det kom til det å flytte ut, og jeg hadde hvertfall dårlig tid med å bli mamma. Jeg har aldri angret på noen av mine valg. Det er jo umulig å angre på morsrollen, som forøvrig var svært etterlengtet, men etterhvert som jeg har blitt eldre og klokere skulle jeg ønske jeg opplevde litt mer av verden før jeg slo meg til ro. Å leve for helgene der man teller ned til neste fest har jeg aldri savnet, men jeg har savnet mange av opplevelsene mine venninner har vært med på. Allikevel har jeg alltid hatt en innstilling om at man kan få til det man vil selv etter man har blitt mamma, og verden kan man heldigvis se med barna også. Det kreves bare mer planlegging. 

Mange ganger har jeg følt at min kronisk dårlige tid har vært en negativ side ved meg. Utålmodige Monica, som stadig haster seg gjennom livet. Etterhvert har jeg forstått at det kan være en styrke. En positiv side som sørger for resultater og at ting skjer. Som for eksempel når det kommer til karriere. Jeg gikk ikke den veien alle andre forventet at jeg skulle gå - den veien flertallet gikk. Men igjen, jeg har aldri gjort det folk forventer at jeg skal gjøre, jeg har gjort det som har føltes rett for meg. Jeg er her på jorda for å ha det bra, og ikke for å oppfylle andre sine forventninger, og jeg kommer aldri til å ha dårlig samvittighet for at jeg følger magefølelsen og er min egen lykkessmed. Så når jeg fikk en karrieremulighet ble min utålmodighet et viktig kort på hånda. I stedet for å fundere, analysere, bry meg om folk sine meninger, klø meg i ræva og se på maling som tørker - så gikk jeg ut å gjorde. Jeg hadde, ikke overraskende nok, dårlig tid. Jeg ville ha resultater, og jeg hadde ingen intensjon om å vente flere år med å få dem. Som en følge av det kom resultatene som perler på en snor, og jeg slo min egen rekord hver eneste måned i nærmere to år.

Det har også vært en styrke i forhold til hus og oppussing. Huset ble kjøpt, overtakelsen fant sted et kvarter senere og vips var alle håndtverkere i gang. Selv rett etter fødsel. Slitsomt, ja, men hvorfor utsette noe man kan gjøre med én gang? Nicklas og jeg utfyller hverandre på dette området. Han er bremsen og jeg er gassen. Jeg sørger for at ting skjer i går, og han sørger for at jeg ikke løper av gårde som en hodeløs høne. Å stoppe opp å tenke sånn innimellom kan nemlig være lurt det også ;) Som regel ser vi det positive i det, men vi har også dager der det kan bli et irritasjonsmoment. Som for eksempel hvis Nicklas skal hente en gulpeklut, og han tasser avgårde med lim under føttene for å hente den. Gulpekluten kan vi ha behov for nå, og ikke til neste år, GASS PÅ. Eller hvis jeg for eksempel finner ut at noe må gjøres, for så å bli irritert over at det ikke er gjort syv sekunder senere. Eller når jeg får en idé og ting står på hodet få minutter senere fordi ideen må selvsagt gjennomføres med én gang. I slike situasjoner kan vi begge se litt rødt, men balansen oss imellom er nok ganske fin, sånn egentlig ;)

Hvordan er du som person? Bremsen eller gassen?

Når sant skal sies så har jeg virkelig alltid dårlig tid, men det er det andre grunner for enn utålmodighet, som for eksempel at jeg er født to uker på overtid... Ikke min skyld med andre ord.
Lag deg en fin kveld!

1 kommentar:

Marie sa...

Jeg er den samme som deg i mitt forhold og mannan min er som din kjære. Med tvillinger på snart 3 og minstemann på 1 år, kan det bli hektisk i perioder, men livet er veldig bra med en av hver versjon. Vi får gjort mange ting i hus, med barna og i forholdet, men vi koser oss også glugg og gjør ting som gjør alle glade. Syns det er så moro å følge dere i hverdagslivet, takk for at du deler :)