tirsdag 29. mars 2016

Jeg er litt lei meg

Om kun få uker reiser Nicklas til Sør-Afrika. En luksusreise betalt av Forever. Vi tok et valg om at han skulle reise, og jeg bli hjemme med barna. Å reise fra Max var aldri et tema for meg, men det var heller ikke aktuelt å ta han med. Man kan ikke få med seg alt - men akkurat dette er jeg litt lei meg for at jeg går glipp av.


Når vi var i Singapore i fjor hadde vi en helt magisk opplevelse. En uke med luksus. En uke med ambisiøse kollegaer som elsker livet. Vår første tur opp på scenen for å hente vår første del av overskuddet. Den 13. månedsbonusen som utbetales i April sammen med den vanlige bonusen. Å stå på scenen, ikke vite hva beløpet ville være på, snart skulle få annerkjennelse for jobben man hadde gjort, og samtidig få dele dette med Nicklas - ja, det var en stor opplevelse. Ikke nødvendigvis for de ekstra kronene man fikk, men hele pakka. Det var et resultat av jobben jeg hadde gjort året før. Et arbeid jeg var utrolig stolt av. Et arbeid som ga meg som person så vanvittig mye, da spesielt personlig utvikling og en bedre selvfølelse. Gåsehudfaktor en lang vei, med et hjerte som hamret i brystkassa og hender som skalv. Det føltes helt vilt!


Nå reiser Nicklas snart nedover for å oppleve alt dette igjen, mens jeg er hjemme og får kun ta del via telefon og sosiale medier. Jeg har vært inneforstått med det lenge, og jeg unner Nicklas denne reisen, men jeg har virkelig gitt mye av meg selv og gjort en god innsats for å få denne goden. Å ikke kunne delta selv, oppleve stemningen og hente ut sjekken min personlig - det er ganske sårt. Den dagen Nicklas og kollegaene mine reiser avgårde vil være en litt vemodig dag for meg. Jeg skal være ærlig og si at jeg gruer meg. Jeg skulle vært med og sett teamkollegaer motta deres sjekker. Jeg skulle vært med og feiret. Jeg skulle vært med for opplevelsen sin del. Det hadde jeg fortjent, men igjen; man kan ikke få med seg alt. 


Nå skal det sies at jeg aldri har likt å gå glipp av noe. Samtidig har jeg fått kjenne på den følelsen ofte det siste halve året.. Årets begivenhet i Gøteborg, der jeg egentlig skulle opp på scenen foran 3000 kollegaer fra Skandinavia for å bli annerkjent som Soaring Manager, seminarer, kurs og julebord - listen er lang. Allikevel er det få ting som kan måle seg med akkurat dette føler jeg. Flere muligheter vil heldigvis komme. Jeg får jobbe med tankene mine og fokusere på alt det positive jeg har i vente - for den listen er lang den også :)

Bare for å understreke det, så det ikke er noen tvil; svangerskap, fødsel og alt jeg går glipp av er selvsagt verdt det, for til gjengjeld har vi fått vår vakre Max, som i likhet med de to andre barna betyr hele verden for oss. 

4 kommentarer:

Mamma Dal sa...

Bra jobba! :)
Er nok litt som du, som ikke liker å gå glipp av noe.
Men det føles nok litt bedre når det er noen som møter for deg :)

Ha en fin kveld!

Anonym sa...

Ser du ikke selv hvor kvalmende det er å stadig legge ut skryt om inntekt og luksus?

Monica Jensen sa...

Mamma Dal:
Det gjør nok det, og det var jo uansett aldri aktuelt for meg å dra fra minstemann uansett :) Ønsker deg en god helg :)

Monica Jensen sa...

Anonym:
Nei, slik ser jeg det ikke, for da hadde jeg nok ikke lagt ut noe om det ;) Synes dog ikke jeg skriver så himla mye om luksus og inntekt. Hverdagen min er svært lite lukseriøs, som mamma til tre små, og da tar jeg meg jaggu friheten til å skrive om reiser og opplevelser som byr på mer luksus de gangene det er aktuelt. Janteloven stiller sterkt som alltid, og man skal ikke tro at man er noe, bla bla bla.. Vel, jeg synes alle skal tro at de er noe! Lag deg et fint liv! :)