onsdag 1. juni 2016

Livet etter døden

Jeg er en person som føler veldig mye. Tenker veldig mye. Jeg er også en person som tror på mer mellom himmel og jord - og som har opplevd det på kroppen selv. Mange vil nok tenke at Monica er passe gæærn, men hva folk tenker om meg bryr jeg meg svært lite om, så lenge jeg kan stå for alt jeg sier og gjør og vet at jeg gjør alt i beste mening. Da jeg flyttet sammen med pappaen til Teo i en alder av 18 år, flyttet vi inn i en tomannsbolig der et vennepar bodde i andre delen av huset. Støtt og stadig opplevde vi at noen var der sammen med oss, i begge leilighetene. Det var ingen tvil. Det var ingen spørsmål. Vi var ikke alene.

Den dag i dag har jeg mange spørsmål rundt livet etter døden. Jeg er overbevist om at vi kommer tilbake i nye former, for å gjøre noe annerledes, bli bedre, oppleve mer, finne en ny mening.. Jeg tror på at man ser lyset, at man er på et mellomstadie mellom livet og døden hvis man har noe sterkt uoppgjort og jeg tror vi har vært her før - her på jorden.. Med mange av de samme menneskene, men da under andre forhold, andre relasjoner og i andre situasjoner. 

Prøv å analysere hva menneskene i ditt liv betyr for deg. Kanskje har du en veldig ansvars-og beskytterfølelse ovenfor et annet voksent menneske? Kanskje kjenner du på følelser du i dette livet ikke hadde hatt noen grunn for å føle på?

Mamma fikk beskjed av en dame at hun kunne se mamma i sitt forrige liv. Alle som har sett mamma har spurt meg om hun er utenlandsk. Hun er mørk i huden, mørke krøller. Hun ser ut som en mulatt. Alle i familien min er relativt mørke, men hun har trekk der hun skiller seg veldig ut fra resten. Denne damen kunne se mamma som en afrikansk dame på en terrasse i Sør-Frankrike. Mamma følte det stemte. Det var noe i det - det føltes riktig, på en underlig måte. 

Jeg derimot, jeg kan kjenne på en dyp dyp sorg. En sorg som gjør meg kvalm, får meg til å gråte og som kan sette meg helt ut av spill. Jeg er overbevist om at jeg har mistet et barn i mitt forrige liv. Jeg kan ikke bare forestille meg sorgen andre opplever over tap av barn. Jeg kan føle sorgen. Omtrent relatere meg til den. Det er nok også derfor jeg føler så enormt med mennesker som opplever livets største tap. Jeg føler så med dem, til tross for at jeg ikke kjenner dem, at det tar nattesøvnen fra meg, får magen min til å vrenge seg og klumpen i magen til å vokse. Når noen skriver eller forteller hvordan det oppleves, så er det sånn jeg føler det.. Det gjør vondt. Ekstremt vondt.

Jeg er ikke alene om disse følelsene. Disse tankene. Denne troen. Det er noe mer mellom himmel og jord. Vi er ikke født kun for å vandre rundt her som nikkedukker.. Det er noe dypere som ligger bak. Hver og en er født til denne jord med en større mening som ligger bak. Kanskje for å få en ny sjanse. En mulighet til å gjøre noe større, noe bedre. Spørsmålet er hva, men lytter man mer enn man snakker, så vil man kanskje se og høre tegn. Tegn på hva som skal til for at akkurat du skal gjøre maks ut av dette livet, før du vandrer videre, til ditt neste liv...

1 kommentar:

Anonym sa...

Eg er bombesikker på at det er liv etter døden, og at vi har en "fortid" vi ikke vet mye om.
Eg selv har vert I kontakt med min far. Fantastisk!
Og huset vi bor I er det mye greie. Ungene er et bevis på det også.
Snakker, ser og føler.

Før var vi litt "redd" No vet vi at det er bare er noen som passer på...

-therese