onsdag 26. oktober 2016

Dørstokkmila


Alle har vel perioder der de føler seg litt ekstra slitne og kjenner at kroppen ikke spiller på lag? Da oppleves det meste som et tiltak, og det har en tendens til å utvikle seg til å bli en ond sirkel med giddalaushet. Det er ok å ha det sånn i perioder, men hvis dette blir et fast mønster som vedvarer, så er det visse varsellamper som burde lyse. 

Før sov jeg minst åtte timer hver natt og våknet opp like trøtt. Natt etter natt. År etter år. Jeg trodde det var normalt, men det er ikke det. Ikke hvis jeg gir det kroppen min har behov for og trenger. Var jeg syk? Etter lang tids utredning fikk jeg omsider diagnosen fibromyalgi. En diagnose jeg ikke er alene om å ha. Skulle jeg bare innfinne meg med det? At jeg skulle være nødt til å kjempe meg gjennom livet med smerter og null energi? For i mine øyne er det et temmelig ræva liv! 

Brått fikk jeg dog en wake up-call. Hva hvis jeg drar meg selv i nakken og gjør det jeg leser så mye om at kan hjelpe meg? Presser meg gjennom hodepinen, og gjennomfører en treningsøkt. Dropper sjokoladen og brusen, men i stedet får i meg næringsrik mat? Tar nødvendig tilskudd som omega3, d-vitaminer og annet snadder som jeg helt klart ikke får i meg nok av gjennom kosten. Noe skjedde på veien. Smertene forsvant og jeg følte meg bedre. Jeg erfarte at det finnes noe som heter uthvilt

Nå er jeg tilbake nede i gjørma. Jeg vet hvorfor. En operasjon er et skikkelig setback for kroppen. Når den neste tiden går ut på å slite ut sofaen, proppe kroppen full av smertestillende, droppe trening og trøstespise junk - ja, da sier kroppen fra. Varsellampene begynner å lyse! Smertene er tilbake og energien er på bånn. Å trene blir dermed et tiltak, men etter fire dager med konstant hodepine, dro jeg meg selv i nakken og gjennomførte en treningsøkt her hjemme. Det er lettere enn å kjøre til treningsstudio i en annen by først.. Bein, mage og rygg - utallige øvelser som fint kan gjennomføres i egen stue. Ønsker man ekstra vekter kan man trene med en baby i armene eller frivekter. Svetten renner nedover ryggen, beina føles som om de skal svikte under deg - men vet du? Hodepinen forsvinner og kroppen blir fylt med en god, positiv energi. Man angrer aldri på en treningsøkt!

Jeg vet hva jeg må gjøre. Sånn for alvor. Nå er det slutt på unnskyldningene!

1 kommentar:

Marthe sa...

Åh, den trengte jeg også!👊🏻 Slutt på unnskyldninger! Jeg følte meg, som så veldig mye annet du skriver, skikkelig truffet. Jeg har atter en dag droppet trilletur, fordi jeg har utallige unnskyldninger for ikke å gjennomføre..... Takk! I morgen blir det trilletur, og enkle øvelser hjemme!