mandag 3. oktober 2016

Tre og et halvt

Innimellom må jeg stoppe opp og minne meg selv og resten av familien på hvor liten hun faktisk er. I dag fyller hun tre og et halvt år. Endelig er hun det halve året ekstra. Det halve året som betyr så mye for en liten treåring som higer etter å bli større. De skulle visst... Visst hvor deilig det faktisk er å være liten, med de få bekymringene som hører med. 


Mia har alltid vært så moden for alderen. Tidlig ute med å prate flytende. Forståelsesfull, omsorgsfull og reflektert. Innimellom er det lett å glemme hvor liten hun faktisk er. At livet hennes har så vidt begynt, og at hun fortsatt i aller høyeste grad trenger hjelp fra mamma og pappa. Jeg har mye fokus på dette, og må nok oftere minne Nicklas på at hun bare er tre år, enn omvendt. Hun skal få lov til å prøve ting selv, og være den selvstendige jenta hun alltid har vært - men det er viktig og ikke ta det som en selvfølge i hverdagen. Innimellom er det godt å bare være lille Mia, og da nyter jeg å være mammaen hennes som fikser ting for henne mens hun enda er avhengig av meg. 

Vi to er jentene i huset som holder sammen. Jeg møter meg selv i døra på daglig basis. Det er morsomt, utfordrende, spennende og koselig å være guttemamma, men det er ingen tvil om at jeg klarer å relatere meg mer til følelsene og oppførselen til Mia. Når Nicklas klør seg i hue og ikke aner hvorfor hun reagerer som hun gjør, så sitter jeg på svaret. Jeg ser når hun blir brydd, jeg ser når hun får lyst til å gråte, jeg ser når hun pønsker ut en lur plan, jeg ser når hun har vondt i hodet og jeg ser når hun er betatt.. Øynene hennes er som en åpen bok for meg, og jeg kjenner meg så innmari igjen i denne gode, fine jenta mi, som sørger for at testosteronet ikke får ta helt overhånd her hjemme ;) Jeg forstår hun - og det kan jeg ikke si at jeg alltid gjør når det gjelder disse gutta, haha!


Tre og et halvt år. Det minner meg på hvor fort tiden går. Det er ikke lenge siden hun var på Max sin alder. Når jeg har den lille, bløte kroppen hans tett inntil meg, så vil jeg så gjerne stoppe tiden. Han er så liten. Så god. Så perfekt (det er dem alle tre i mine øyne). Så hjelpesløs. Jeg prøver å lagre alle følelsene, lukter, suss og klemmer i hjertet mitt sånn at jeg alltid skal huske hvordan det er å ha en liten bebis i hus. De vokser jo så fort, og uansett hvor hardt man prøver å huske, så glemmer man så mye - og det har jeg en kjekk snart 8 åring som bevis på. Hvor har de siste fem årene blitt av? Plutselig ble han stor, og jeg har bare bilder å se tilbake på, men kan ikke huske hvordan det var å ligge i sengen med baby-Teo tett inntil meg, mens jeg strøk han over hodet og susset han i halsgropen. Jeg skulle ønske man aldri glemte hvordan det føltes, for den tiden er helt magisk. Hver alder har sin sjarm, men tiden da de bare var uskyldige, søte og små, og du lovet dem at du aaaldri noen gang skulle bli sinna på dem - den tiden er helt spesiell, og den tiden flyr så alt for fort av sted. Det kan være kaos i huset til tider med tre små barn, der alle har ulike behov og ønsker. Samtidig er jeg ikke i tvil om at det er akkurat denne tiden jeg vil savne når vi alle blir eldre. De skaper en glede i livet som får alt annet til å fremstå som ubetydelig, og nok engang må jeg prise meg lykkelig for at jeg får lov å være mammaen deres. Klisjé, men jaggu sant!

1 kommentar:

Fru Jacobsen (@frujacobsenno) sa...

Fine fine Mia <3 Frøkna mi er også 3,5 år. Men ser så mye større ut, at ingen tror meg :P