mandag 9. januar 2017

Det store steget

I just want to empower people with more confidence

Det store steget ut av komfortsonen er skremmende for mange. Det er også derfor mange mennesker går gjennom livet uten å forandre seg, utvikle seg eller utfordre seg selv. Det er tryggest å la være. Samtidig innmari kjedelig, hvertfall etter min mening. De som tør å utfordre komfortsonen sin sier seg nok enig. 

Jeg husker så godt da jeg sto foran klassen i 9.klasse for å holde et foredrag på engelsk. Jeg hadde gruet meg i forkant, men hvem gjør vel ikke det i forkant av et foredrag? Jeg hadde allikevel ikke forventet at dette foredraget skulle forandre så mye for meg. Jeg var ekspert på temaet mitt. Null usikkerhet. Kunnskapen var der. Foredraget skulle handle om bandet "Kiss". Jeg hadde vokst opp med dette bandet, kunne alle sanger, visste det meste om medlemmene og følte meg selvsikker på at jeg ville levere budskapet mitt. I det jeg begynte å prate tok nervøsiteten overhånd. En gutt i klassen avbrøt meg med en hånlig latter "du skjelver skikkelig i stemmen". Læreren reagerte ikke. I slike tilfeller bør en lærer reagere, mener jeg. Unger kan være slemme mot hverandre, og slike kommentarer kan faktisk påvirke en 14 år gammel usikker jente ganske mye - og det gjorde den. Siden den gang har angsten for å forelese blitt bare større og større. På videregående hadde det utviklet seg til å bli så ille at jeg faktisk fikk fritak fra det. En enorm lettelse der og da, men samtidig blir man aldri bedre hvis man ikke våger å prøve. 

Det er ikke uvanlig å være redd for å prate foran forsamlinger. Faktisk har så mange som 86% av befolkningen angst for akkurat det. Jeg var én av dem. 

Jeg har takket nei til flere jobbmuligheter fordi det innebar å prate foran mennesker. I tillegg var jeg alenemor og kunne ikke jobbe skift. Jeg hadde også helseutfordringer. En skikkelig lovende framtid foran meg med andre ord, med tonnevis av valgmuligheter... Jeg følte meg som en ordentlig samfunnstaper - men allikevel var det aldri snakk om å trosse komfortsonen min. Jeg hadde bare bestemt meg for at det var noe jeg aldri kom til å gjøre. Jeg kom aldri til å prate foran forsamlinger. 

Så ble jeg presentert for mulighetene i Forever. Jeg var ved et veiskille i livet. Fortsette nedover NAV sine trange gater, eller gå min egen vei. Satse. Drømme. Våge. Selvsagt var det mange tanker og følelser rundt denne avgjørelsen, men jeg var i en situasjon der jeg hadde ingenting å tape. Derimot alt å vinne. Man kan forøvrig aldri tape penger i Forever. Det forstår jeg ikke hvordan er mulig. Jeg nevnte for sponsoren min at jeg ikke ønsket å prate foran mennesker, og hun understrekte at det ikke var et krav. Jeg deltok på flere kurs og forelesninger, og jeg beundret virkelig de som sto på scenen. De våget. De gjennomførte. De strålte. Hvis de kan gjøre det, så burde også jeg kunne gjøre det. Jeg nevnte for sponsoren min at en av mine drømmer var å våge nettopp det... En vakker dag

Ikke mange månedene senere sto jeg på scenen og foreleste foran over 700 mennesker. Jeg var ødelagt. Helt bånn i bøtta. Ingen kunne prate til meg uken i forkant. Men... Jeg fikk stående applaus. Jeg fikk publikum til å le. Ja, flere ble også rørt. Jeg fikk utrolig mange positive tilbakemeldinger. Sånn er det i Forever - vi bygger mennesker opp. Får mennesker til å føle seg trygge og sett i en tilsynelatende utrygg og kaotisk situasjon. Den dagen fikk jeg kjenne på en mestringsfølelse som ikke lignet noe annet. Etter det har jeg holdt flere foredrag. Senest i går. Jeg gruer meg alltid i forkant. Masse. Det tror jeg til en viss grad bare er sunt. Jeg gruer meg jo fordi jeg ønsker å prestere. Jeg gruer meg ikke lenger til å stå der, foran alle menneskene. Jeg gruer meg ikke lenger til å prate foran mennesker. Det jeg gruer meg til er å formidle budskapet mitt. Jeg ønsker å inspirere, jeg ønsker å levere og jeg ønsker å vise at helt vanlige mennesker - som meg selv - faktisk våger. 

Ikke vær så redd for å ta det store steget ut av komfortsonen. Det er der magien skjer. Ta museskritt om du vil, men beveg deg ut av den. Det er så innmari verdt det. 

1 kommentar:

Greta Karlsen sa...

Fantastisk, Monica :) Du skal være s stolt av alt du har fått til til nå, og jeg vet du kommer til å nå enda mye lenger i din karriere i Forever <3 Gleder meg til å følge med deg videre, og vi tillhengerne dine, vi kommer etter med små og store skritt :)