torsdag 19. januar 2017

Kan dem, så kan jeg?


En del av min jobb er å skape en trygghet i mennesker som tviler på seg selv. Hjelpe dem å se de positive egenskapene sine og hvordan de kan bruke dem til å nå sine mål. Ikke minst hvordan de gradvis kan utvikle seg, se det gi resultater og på den måten bli mer selvsikre. Det er alt for mange mennesker med dårlig selvfølelse og selvtillit. Jeg elsker når jeg ser slike mennesker blomstre og bli trygge på seg selv. Se dem få troen på seg selv. Se dem få kjenne på mestringsfølelsen. Da er det nesten så jeg kjenner den sentimentale mammaen ta overhånd i kroppen min. For en personlig reise jeg får være vitne til!

Når jeg bestemte meg for å starte opp som forever business owner, så var en av mine første tanker; "Kan dem, så kan jeg!" Oppskriften hadde jeg foran meg. Jeg visste hva jeg måtte gjøre - og ikke minst så visste jeg hvorfor jeg måtte gjøre det. Jeg måtte gjøre det for min egen del. Det kan du lese mer om i dette innlegget; samfunnstaper. Så det sto altså kun på én ting; min egen innsats. Det var den som var avgjørende på om jeg ville få resultater eller ikke, og jeg hadde bestemt meg. Jeg var med andre ord selvsikker og trygg, både på forever, produktene og bransjen generelt. Fremtidens bransje, som bare vil bli mer populær med årene her til lands. 

Men til poenget mitt; nå er jeg i gang med treningen igjen. I kjent stil er det en tøff start. Ekstra smerter i kroppen og kaputt energi de kveldene jeg har trent. Sånn er det i startfasen, men dette snur snart, og da får jeg så vanvittig mye igjen for det. Jeg drømmer også om den trente ryggen, faste rumpa og markerte armene... Men så kommer tvileren i meg; Kan jeg? Det er så mange sprettrumper på treningssenteret. Jeg forstår at det er en stor innsats som ligger bak. Et fokus. Jeg burde si til meg selv at hvis dem kan, så kan jeg - men jeg tviler på meg selv. Har jeg det som kreves? Klarer jeg å gi det som kreves? Hva er det egentlig som kreves? Så mens jeg tviler på meg selv, har jeg bestemt meg for å ta lyktestolpe for lyktestolpe. Frøkna mi på ungdomsskolen brukte det uttrykket. I stedet for å telle ned til neste ferie som er om flere måneder, ta lyktestolpe for lyktestolpe. Helg for helg. Det minner meg forøvrig på at jeg er helt i mot å leve for helgene, der man teller ned til neste helg eller ferie og glemmer å leve i hverdagen. Sannheten er dog at mange gjør det. Over til poenget igjen; jeg har dagene med trening notert ned i boka. Jeg har en plan. Så nå fokuserer jeg på å gjennomføre den. Dag for dag. Kose meg. Minne meg selv på hva trening faktisk gir meg i retur. Ikke bare fysisk, men psykisk. Og så vil jeg få troen på meg selv etterhvert. Det vet jeg. Troen kommer med resultatene, men resultatene kommer ikke før jobben.

Og med dét folkens, ønsker jeg dere en fin dag. Jeg skal videre på trening om en times tid, og deretter venter to møter. Følg meg gjerne på snapchat for hverdagssnacks fra min kant; monix87. Lag deg en fin dag :)

2 kommentarer:

Marthe sa...

Jeg har sagt det før, og sier det igjen: du er så klok! Det er så godt å lese tekstene du skriver, og jeg føler meg så truffet. Også er det vanvittig befriende å lese "jeg vet hva jeg vil, og jeg vet veien dit", framfor "jeg vet hva jeg vil, men orker ikke eller vil ikke gå veien".... Du er så bevisst! Lykke til i oppstarten med trening - jeg er der jeg også 💖

Monica Jensen sa...

Åh, Marthe, du er så god. Dine kommentarer gjør alltid dagen bedre <3 Tusen takk!

Jeg trenger virkelig alle lykkeønskninger, for starten er alltid tøff :D Masse lykke til til deg også! Den som gir seg er en dritt har jeg lært :D

Stor klem fra meg :)