mandag 23. januar 2017

Tenk - 1 år

Tenk, det har snart gått et helt år siden den fine gutten vår, Max, kom til verden. 27.januar 2016 vil alltid være en av de tre største, mest følelsesladede dagene i mitt liv. Jeg husker alt som om det skulle vært i går!


Noen måneder før termin skrev jeg ned i babyshower-boken at Max skulle komme til verden 27.januar og at han kom til å veie 3400 gram og være 49cm lang. Vill gjetting naturligvis, men magefølelsen min sa at han var større enn søsteren sin, som veide 3174gram ved termin. Noen få dager før fødsel - ja, for nøyaktig ett år siden, fikk jeg beskjed etter en ultralyd at Max var veldig liten. Jeg hadde også små begynnende tegn på svangerskapsforgiftning. Drømmen om hjemmefødsel forsvant, men i en slik situasjon så handler alt om å få babyen trygt ut. Den 26.januar ble jeg satt i gang. Riene begynte raskt, men var langt ifra vonde. Jeg kjenner kroppen min såpass godt, så jeg vet at de ikke blir vondere før jeg når 4cm åpning. Timene var lange, og så vet man så inderlig godt hva man går til. Man vil bare at fødselen skal starte, samtidig som du vet at noe av det mest smertefulle du kan oppleve ligger foran deg. Da fødselslegen foreslo at vannet skulle tas på kvelden, hadde jeg litt blandede følelser, men samtidig så var jeg jo 100% enig i at det bare var å gjøre det. Ut må han jo! Like etter at vannet var blitt tatt, kom den første vonde rien kastende på. Der ja, der var vi i gang. Da vi rundet midnatt visste jeg at nå var det kun få timer til Max var ute blant oss, og at fødselsdatoen ville være 27.januar. Mitt tredje onsdagsbarn ble født få timer senere, etter en aktiv fødsel på 4,5 time. Endelig var familien vår komplett. Endelig var han her i mine armer. Det største i verden! Han var helt perfekt med sine 3398 gram og 49cm :)

Nå har det altså snart gått et helt år, og med det blir jeg alltid litt sentimental. Det blir jeg hver gang ett av barna mine fyller år. De blir så fort store, og selvom man tar uendelige bilder, filmer og prøver å lagre alle minner i hjertet sitt, så glemmer man så mye. Man glemmer nyfødtlukten, følelsen i hjertet når du får det første smilet, klumpen i halsen når de gråter sånn ordentlig for første gang, hvor stort det er når de griper hånden din eller hvor intens kjærligheten føles første gang de sier mamma eller strekker armene opp mot deg, mens de ser på deg med sine intense øyne. Man glemmer sånt. Jeg husker hvordan det var med Max, fordi jeg nettopp har opplevd disse tingene, mens med Teo er mye av det glemt. Jeg husker når og hvor, men følelsen.. Den er vanskelig å huske. Nå som han er en stor, selvstendig og utrolig omsorgsfull 8åring, så er det vanskelig å forstå at han har vært en liten 1åring på samme størrelse som Max, med samme hårfarge, samme lure smil og så totalt avhengig av meg. Det minner meg på hvor viktig det er å nyte her og nå. De første årene. For de raser så fort avsted!

Bursdagsbarnet vårt aner ingenting om hva en bursdag innebærer, men det gjør storesøsknene, så det blir naturligvis kake, flagg, sang og gaver på senga - til tross for at jeg regner med at 1 åringen er den første i hus som våkner ;) Tenk - 1 år!

2 kommentarer:

Marthe sa...

Ååå, jeg skjønner jo at jeg er en håpløs "fødselskvinne", når øynene fylles opp - bare av å lese andres fødselshistorie! Man kjenner kroppen, og det enda ufødte barnet, når man klarer å gjette riktig fødselsvekt - og lengde altså. Fantastisk! At den lille blidfisen er 1 år allerede er ikke til å tro. Den berømte tiden flyr avgårde, og heldigvis rekker vi å lagre noen minner - før tiden vi tenker tilbake på er dager som går over i hverandre. Takk for alt du deler, av tøffe tak og gode tider. Dere er så skjønne sammen! Hipp hipp hurra for lille Max, om noen få timer :) Håper ikke au pairen sliter seg helt ut i forkant av feiringen ;)) haha! En fin kveld til dere :)

Monica Jensen sa...

Haha, au pairen har åpenbart tatt seg fri i kveld, men det synes jeg han fortjener, i og med at han ikke engang har fri kost og losji, haha. Han er litt av en type! :P

Jeg setter så pris på dine fine kommentarer, Marthe, tusen takk <3 Ja, noen dyrebare minner lagres, og hver alder har sin sjarm. Tenk at han straks er 1 år. Han er jo sååå liten.

Ha en fortsatt fin kveld! Stor klem fra meg <3