lørdag 25. februar 2017

Natta - ser deg i morgen

Jeg tror vel de fleste småbarnsforeldre kan være enig i at det ikke er daglig kost å si "god natt, sees i morgen" når man legger barna, for deretter å få et halvt døgn helt for seg selv. Det hører hvertfall til sjeldenheten her i hus. Både Mia og Max har hatt slike perioder, men da kan du banne på at en eller to av de andre barna har krevd en helt annen service før de sovner. Jeg skal være ærlig å si såpass; fram til klokken åtte er jeg en svært tålmodig mamma, men når vi bikker dette klokkeslettet, barna turner i sengene og må på do for fjortende gang - da synes jeg det begynner å bli slitsomt. Da har jeg aller mest lyst til å sette meg ned i sofaen med en kopp kaffe og si "ser deg i morra!". 

Vi legger Max i 19-tiden på kvelden. En flaske melk, tannpuss og da er det stort sett natta. Slik har det vært det siste halve året. Det som nå er nytt er at han ofte våkner etter en liten halvtime og da ønsker han nærhet. Da sitter jeg som regel i kosestolen på rommet hans med han i armene mine. Noen ganger sovner han kjapt og jeg legger han over i sengen igjen, mens andre ganger sovner vi begge to, og jeg våkner opp to timer senere med kink i nakken og bein som er umulig å gå på etter å ha sittet som en krøll i denne stolen. 


Mia er i en fase der hun ønsker at vi skal ligge i sengen sammen med hun. Vi skal ikke kile hun på ryggen. Vi skal ikke engang være nær hun. Vi skal bare ligge der. Synge sanger, for så å sovne med hun. Noen ganger sovner hun på fem minutter, men som regel tar det 30-60 minutter. Spesielt hvis pappaen skal legge henne, i og med at han er surret rundt lillefingeren hennes minst syv ganger. Da blir det mange doturer, drikkepauser og turer opp og ned av senga. Jeg er litt strengere der. Er det natta, så er det natta - men mamma skal naturligvis ligge her sammen med deg hvis du ligger rolig. Enten så ligger jeg våken og hører på pusten til Mia at hun går fra å hvile til å sovne, eller så sovner vi begge to, og jeg våkner en time senere når Nicklas titter innom for å se hvordan det går. 

Teo har alltid trengt masse hjelp for å sovne. Sanger, kos, kiling.. Hver eneste kveld. Når han begynte på skolen var han blitt så stor gutt, så jeg kunne ikke holde på sånn lenger. Når man har flere barn så kan man ikke dulle og dalle med hvert barn to timer hver kveld. Det sier seg selv. Da sovner ikke sistemann før ved midnatt. Dette gikk heldigvis fint. Han er en forståelsesfull og stor gutt. Vi har derfor hatt to år hvor det har vært en liten prat på sengekanten, for deretter å si natta, og så har han sovnet av seg selv etter en stund. Før jul begynte Nicklas å kile han på ryggen igjen. Det er veldig koselig i ny og ned, og helt nødvendig å gi han den ekstra kosen og oppmerksomheten innimellom, men dette ble da gjort kveld etter kveld - og siden har vi holdt på sånn. Så nå prøver vi oss på en aldri så liten avvenning igjen. Det bør gå bra. 


Jeg synger de samme fem sangene for barna nesten hver kveld. De samme fem sangene jeg har sunget i over åtte år nå. Hver kveld. Åtte år. Med tiden har jeg lært at de sovner raskest hvis jeg sovner. Et tegn på at mamma blir her en stund lissom. Med Max sovner jeg som regel hvis jeg lukker øynene, og det samme gjør jeg stort sett med Mia også - men bare jeg puster tungt så kjøper hun helt den at jeg sover, og finner roen selv. Når Teo var liten derimot, så var det et litt større prosjekt å lure han til å tro at jeg sov. Vi to bodde alene og kveldene var hellige. Det var da jeg fikk ladet batteriene, hørt på musikk og samlet energi til dagen derpå. Han var derfor i seng hver kveld halv sju og så leste jeg gjerne en bok, sang de samme fem sangene som alltid, mens jeg kilte på ryggen og så var det lissom natta. Mange kvelder var det det, men mange kvelder var han egentlig mest klar for fest et par timer til. Da latet jeg som at jeg sov. Han satte seg opp i sengen, prøvde å rive opp øyelokkene mine, klødde meg litt i nesa, klatret på meg, prøvde å gi meg smokken og ga meg koser - og hvis jeg fortsatt så like død ut da (noe som til tider var en prøvelse), da kunne han legge seg ned ved siden av meg for å sove. Så var det snakk om å ligge stille som en mus til han snorket og klatre forsiktig ut av sengen hans. Den lille sengen der jeg selvsagt lå innerst, etter Teo sitt ønske. Full kontroll på hvor mammaen var. For deretter å smyge meg over gulvet, uten at føttene skulle lage klamme lyder mot parketten eller at ett bein i kroppen skulle lage knekkelyd - og hvis jeg mestret det og han fortsatt sov, da var kvelden min :)

Så ja, det er koselig med barn. Det er fantastisk, det er morsomt, det er en kjærlighet som ikke kan måles med noe, og det er uten tvil dem som gir livet mitt mening. Klisjé, men så sant. Det er deilig å ligge ved siden av dem og kjenne roen de overfører til meg, mens de puster tungt og sovner mens de føler seg trygge på grunn av mitt nærvær. Men jeg må innrømme at det også er veldig deilig de få kveldene i året vi har barnevakt for alle tre, og kan si "ser deg i morra" rett før leggetid, haha. Grunnen til at det føles ekstra deilig er vel fordi det er såpass sjelden. Apropos det.. Nå kjenner jeg at det snart er på tide med en jentekveld igjen. Vi har født unger og vært gravide på tur og orden, men nå - nå trenger vi en kveld sammen snart. Fikse seg sammen, høre på musikk, prioritere et langt hyggelig vors, danse og bare senke skuldrene, le og ha det hyggelig sammen. Note to self; må prioriteres! :)

Håper dere har en fin lørdagskveld. Nicklas er med noen kompiser i kveld, barna sover og jeg nyter litt alenetid i sofaen :)

1 kommentar:

Marthe sa...

Ja, de barna, de barna! 🙈 Vår eldste har sovet i min seng (vi bodde alene i en annen by pga studier i 6 år), helt til han fylte godt og vel 6 år. Han har bestandig sovnet etter lesing. Enten under lesingen, eller to miniruter etter. Jeg gadd aldri ta kampen, fordi det kostet meg så lite å ligge der de få minuttene. Vi sov godt begge to, gjennom natten, og da han en periode ville sove i egen seng på rommet sitt, hentet jeg han da jeg skulle sove. Jeg fikk ikke sove uten han! Men nå som vi har flyttet sammen igjen, og pappa har tatt "hans" plass - da er det blitt en som er misunnelig 😅 Vår minste har ikke villet samsove slik som broren, og hun har sovet i egen seng på vårt rom siden hun var få uker. Nå speedoppusser vi rommet hennes, fordi hun trenger virkelig å sove alene. Det er ikke en flue som kommer forbi uten at hun merker det! Det er så rart hvor ulike søsken er, til tross for at de kommer fra samme fabrikk! Kjenner meg igjen i beskrivelsen, når smertegrensen for utålmodig er 😝 For et tankespinn jeg pøste ut... vel! Ønsker deg en fin natt! :)