torsdag 16. februar 2017

Øyeblikkene vi husker


Det er en helt vanlig Torsdag morgen. Jeg steller yngste sønnen min på badet, og må bruke hele badet for å få det gjort. Han ligger nemlig ikke helt stille lenger. Opp og ned mellom stellebord og gulv, stående stilling, krabbestilling, kaste seg rundt-bevegelser, vrenge seg ut av bleia.. Ja, dere vet, litt som å stappe en blekksprut oppi en liten plastpose. Tipper jeg. I det han prøver å rømme fra badet, mens jeg ordner klut og såpevann, tisser han utover gulvet. Jeg ser på blikket hans at han er i ferd med å tenke "BADE", før jeg klarer å løfte han bort fra situasjonen. Jeg steller han ved badekaret, snur meg for å skylle kluten og så krabber han i vill fart bort til denne lille dammen han har etterlatt seg på badegulvet igjen. Tiss fra topp til tå, og en strålende fornøyd 1åring. Jeg må le - for det er sånne ting jeg vil huske senere. Pysjer som man plutselig finner i do, tiss og tull overalt fordi de er på hele badet på én og samme tid, morsomme påfunn og sprell. Jeg husker ikke mye fra da Teo var på samme alder, men jeg husker disse tingene - og jeg husker så godt at Mia var mye roligere, men til gjengjeld hadde det i munn. Hun pratet flytende fra barnehagestart, da hun var 16 måneder gammel, og det kom så utrolig masse rart ut av munnen hennes. "Oh my god" ble en favoritt fra veldig tidlig alder av, og når en 1-2åring løper rundt og roper slike ord med perfekt uttalelse, da er det umulig og ikke trekke på smilebåndet. Man husker ikke dagene, men øyeblikkene. Dagens morgen er et slikt øyeblikk, for det utviklet seg til å bli et komishow i regi av Max. Den ungen er jo så morsom. Det er dem alle tre. Humor er ikke mangelvare her hjemme heldigvis. 


I likhet med pappa og storebror så er håndball helt fantastisk. Max trenger ingen andre leker. Har han en ball så kan han holde på i evigheter. Ser han noe som har en rund form i det hele tatt, så blir han helt vill. Som på sushirestauranten i Ski her om dagen. De har gresskar stående rundt i restauranten, og 1 åringen vår serverte oss det ene "jeg vil ha den"-ropet etter det andre. Den samme lyden han kommer med når han er tørst. Vi gir han raskt drikke da foråsiresånn. Denne gangen forsto vi fort at det var gresskaret han ønsket, og at han trodde det var en ball, for mellom disse "hylene" så lagde han "åh, en ball"-lyden. Den er litt mer sånn "hm", med forbløffet ansikt, etterfulgt av pesing og armer som strekker seg ut. Klare tegn på at Max har observert en ball i området. Som dere skjønner så er ikke ordene mange enda, men på merkelig vis gjør han seg forstått her hjemme. Uansett, vi måtte løfte dette gresskaret bort og plassere det et helt annet sted i restauranten til slutt. Ute av syne, ute av sinn. Matro! Enda et øyeblikk som vil huskes. 


For ett år siden tok jeg med meg denne vakre lille gutten til Sarpsborg en sen fredag ettermiddag. Han var knappe to uker gammel, men det var et stort event denne helgen og mange av mine kollegaer var samlet. Jeg ville vise fram Max til alle sammen, og ikke minst la amerikanske Jan Ruhe møte han. Jan var helgens stjerne, og er den mest fremgangsrike kvinnen innenfor network marketing noen sinne. Hun bruker en helg i året på å coache oss, og året før så møtte jeg hun i Singapore over en Singapore Sling, der jeg fortalte hun at Max var under planlegging. Timet og tilrettelagt kom han som bestilt, og Jan rakk akkurat å møte han på hennes turné denne helgen i Sarpsborg. Det snødde fryktelig denne helgen i fjor vinter, så helt spontant booket jeg et hotellrom så Max og jeg fikk tilbringe natten der. Denne nyfødte lille skatten har blitt så stor, så full av vilje, omsorg og humor - og nå som nok en helg med Jan Ruhe nærmer seg med stormskritt, så opplever jeg en liten reality check på hvor raskt tiden faktisk går. Dette øyeblikket fra i fjor føles som om det var i går, men i mellomtiden har vi opplevd utallige andre øyeblikk som lagres i hjertet mitt for alltid. Jeg husker ikke dagene. Jeg husker ikke alle menneskene. Men jeg husker øyeblikkene. Samtidig kan jeg gå tilbake på denne bloggen å lese om dagene, opplevelsene, hverdagene - og det gjør jeg også i ny og ned. Aldri uten tårer. Jeg er glad for at jeg har denne dagboken. Alt står ikke her, men når barna har vært små så har jeg tillatt meg å skrive mer om dem. Delt flere glimt fra hverdagen vår. Det er jeg glad for. Samtidig har dere nok lagt merke til at det blir mindre og mindre av det, og det er selvsagt et bevisst valg. De blir eldre. De fortjener et privatliv og de fortjener å ha sin mening. Den respekterer jeg fullt og helt. 

vår første natt på hotell sammen

Så blogg eller ei - skriv ned de små tingene som fremstår som helt ordinære og hverdagslige. Det er magisk å se tilbake på, og det får deg til å huske disse stundene, som ellers bare ville vært fjerne minner fra en helt vanlig hverdag, en helt vanlig lørdag formiddag eller en helt vanlig tur på butikken. Som viste seg å være helt spesielle stunder, fordi du var sammen med barnet ditt, som vokser så alt for fort opp. Et hjelpemiddel for å huske noe mer enn disse helt spesielle øyeblikkene :)

Lag deg en fin dag!

Ingen kommentarer: